It takes a lot to laugh, it takes a train to cry (+)

Anne Ek
redaktør Dialog
anne.ek@seprep.no

Smakebiter fra ISPS-konferansen på Hamar 9.-10. februar 2023

Dette var den 18. årlige konferansen på Hamar arrangert av ISPS Norge (ISPS står for The International Society for psychological and psychosocial approaches to psychosis). Disse konferansene har vært en suksesshistorie, de har blitt en viktig møteplass for folk med ulike ståsteder i psykosefeltet og en arena for påfyll av kunnskap og inspirasjon. Fram til nylig har Sykehuset Innlandet vært samarbeidspartner og medarrangør. Nå har sykehuset trukket seg helt ut av dette samarbeidet. Leder i ISPS Norge, Cecilie Brøvig, hadde imidlertid en ny samarbeidspartner i ermet. Neste års konferanse blir i Kristiansand, med Sykehuset Sørlandet som medarrangør og bidragsyter.

Tema for åres konferanse var følelser og psykose. Vi som har et forhold til Bob Dylan hadde store forventninger bare ut fra tittelen på konferansen, og det ble flere gode Dylan-referanser utover. Alt i alt ble det to inspirerende og flotte dager med solide bidrag fra folk med pasienterfaring, pårørende og fagfolk. Under finner dere noen smakebiter.

Sverker Belin: Paranoia – et reservesystem i overlevelsens tjeneste

Belin er psykologspesialist og forfatter fra Dalarne i Sverige. Han har vært en tung og trofast bidragsyter i ISPS gjennom mange år, og vil være godt kjent av alle som har gjennomført utdanningsprogrammene i SEPREP. Denne workshopen var ett av to bidrag fra han på denne konferansen.

Han startet med historien om en ung ingeniør, på vei til å gifte seg. Mannen arbeidet på en institusjon i Dalarne. Han kom og ba om hjelp fordi han var så grusomt sjalu på sin kone, men tenkte samtidig at dette var sykelig og overdrevet. Det var eksempel på et slumrende paranoid system som mobiliseres av kriser. Dømmekraften svekkes og en overkompenserer med intellektet, mens følelsene blir skjøvet til side.

Når mannen fikk snakke om sjalusien sin ble det litt roligere. Han fortalte om bakgrunnsfaktorer og hva som lå til grunn for at han tenkte slik om sin kone. (I parentes bemerket hadde Belin veiledning av Barbro Sandin på denne tide, og hun var opptatt av gamle erfaringer.) Mannen hadde hatt en søster som tok livet sitt. Søsteren hadde vært seksuelt utagerende og skjemt ut familien.

Belin sier om paranoia at det er nest dårligste løsning, den aller dårligste er at man blir overveldet av tilintetgjørelsesangst. Paranoia er et skult og sovende system som aktiveres i samband med kriser, traumer, motgang og situasjoner som er vanskelig å håndtere. Mange vrangforestilling er forsøk på å forstå, men det skremmer mennesker rundt og man blir alene. Ofte har det sammenheng med aggressivitet som projiseres ut på andre. Når alt har gått i stykker, utvikles en overutviklet tenkning som bunner i paranoia.

Tilbake til den sjalu mannen: Kona ville skille seg. Han tok fram jaktgevær og truet henne og barna, men det gikk heldigvis bra fordi det var noe feil med geværet. Mannen ble innlagt. På Sykehuset opplevde han at han ble stukket med kanyler som kom ut av veggen, men egentlig var festet i lange slanger fra sykehuset i Falun. Det var her søsteren hans døde under dramatiske omstendigheter.

I forsamlingen oppstod det en fin diskusjon om psykosebegrepet. Psykose er jo gresk, i Norge heter det forvirringstilstand. Sterke følelser går ikke over med intellektuelle forklaringer, følelsene må valideres eller bekreftes, for eksempel følelsen av å være forfulgt eller overgitt, som med barn. Et optimistisk innspill til dette dreide seg om at hvor fastlåst de paranoide forestillingene er, har sammenheng med faser. Hvis det er tidlig i et forløp er det mulig å snakke om sammenhenger mellom erfaringer (for eksempel mobbing) og følelsen av å bli holdt øye med, det å være årvåken og på alerten ute blant folk. Det er god prognose for de som ser at symptomene deres har sammenheng med tidligere erfaringer.

Vår mann ble bedre og utskrevet. Han var ikke så sint, og kona var ikke så redd for ham lenger. Han fikk avtale om å være sammen med barna et par timer en søndag. Da han ikke kom tilbake til avdelingen, dro Belin hjem til ham sammen med en kollega. I dette møtet opplevde han en veldig maktesløshet som han forstod speilet pasientens følelse, forklart som parallellprosess. Pas gikk subbete og dårlig, løftet ikke bena og sa på spørsmål at smertene nok var påført via strømuttaket. Det kom for en dag at han hadde vært hjemme hos kona og truffet en annen mann der. Han forstod da at det var slutt, og gikk fire mil i vinterkulde hjem.

Når man stenger av og lukker ned følelsene blir man sløv og upresis i opplevelsene. Kalibreringen mellom intellekt og følelser mangler

En annen sterk historie handlet om en kvinne som fikk skylden av familien for å forårsake morens død. Hun ville ta livet av seg og ba til Gud, men fikk ikke svar. I stedet viste djevelen seg og sa at hun skulle oppføre seg som en djevel mot andre. Etter hvert ble hun bedre og fortalte Belin om sitt forbund med djevelen. Paranoia kan fungere som en beskyttelse mot farlig aggressivitet og være livsbevarende. Den gir et system som er forutsigbart og meningsfullt når den vanlige orienterings-evnen har kollapset. Det er vanskelig å avskrive et paranoid system fordi det ikke finnes noe alternativ som er trygt.

Å arbeide med dette tar lang tid, tilknytningen må «eta inn sej» som Belin sier. Ved siden av kollegastøtte er tid, kontinuitet og tålmodighet nøkkelfaktorer.

Sverker Belins andre bidrag på konferansen hadde tittelen Når det onde får feste. Det blir ikke referert her, men tematikken er grundig og godt beskrevet i Relasjonsboka, i hans kapittel med samme tittel. Omtale av Relasjonsboka finnes lengere bak i dette nummeret.

Belin benyttet også anledningen til å takke ISPS Norge for engasjement, faglighet og organisering. I Sverige er det annerledes, organisasjonen har få medlemmer og ligger med brukket rygg etter pandemien. Etter et felles skandinavisk initiativ er det nå planlagt en rikholdig og spennende ISPS-konferanse i Malmø 28. – 29. september med tittelen Trauma och Psykos. Annonse finnes bakerst i dette nummeret.

Benjamin Solvang, Turid Solvang og Olav Løkvik:
Hva skjer med følelser hvis man får alvorlige psykiske problemer, og hva skjer i familien?

Benjamin er en av hovedpersonene i TV-dokumentaren Stemmene i hodet, og utgangspunktet for bidraget her er samtale og klipp fra læringsprogrammet SE HELE MEG (sehelemeg.no). Benjamins mor Turid er med, og medgir at hun er rimelig nervøs. Olav sier at det er jo følelser det dreier seg om her, og Benjamin sier man kjenner at man lever, da. Og så vi i gang.

Det første klippet fra SE HELE MEG er en animasjon hvor Benjamin føler seg mer og mer fremmed. Dette var ikke den ekte verden, det var kameraer som fulgte med på alt. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på skolen, sier Benjamin, og hadde problemer med å sortere tankene. Var det mine tanker eller andres? Var jeg et menneske? Jeg forsvant inn i en annen verden hvor jeg hadde en støttespiller, og en som mobbet meg. Etter hvert ble alt skummelt, det ble et stort sort hull. Da skrev jeg brev til foreldrene mine og ba om hjelp.

Så fikk vi se et klipp hvor Turid er hovedperson. Hun tror alle mennesker blir litt annerledes når de blir foreldre. Det å bli med i prosessen da Benjamin ble syk gjorde at jeg forsto at dette kan skje alle, sier hun. Og at det er så virkelig for personen det gjelder. Hun spør seg hvorfor dette skjer. Har jeg gjort noe feil? Jeg var livredd.

Vi får se klipp fra da Benjamin bakte bryllupskake, noe han oppdaget i bedringsfasen at han var veldig god til. Nå er det åtte år siden. På klippet er det god stemning mellom Turid og Benjamin, og de småkrangler om kjøkkenrydding. Likevel sier Turid at det har vært skummelt i så lang tid, og hun vil gjerne ha kontakt hver dag for å vite hvordan Benjamin har det.

Hun kjenner seg igjen på filmen, selv om mye er annerledes nå. Fortsatt vil hun helst snakkes hver dag. Turid synes hun er heldig som har det gode forholdet til Benjamin. Kanskje det er på grunn av alt vi har opplevd at vi har fått en helt unik relasjon. Vi har lært å sette pris på hverandre på godt og vondt, sier hun.

Olav bringer inn tema familiekultur: I noen familier snakker de om hvordan de har det, andre har ikke så mange ord for dette. Turid kommer fra en familie med mye nærhet, mens mannen har motsatt erfaring og er en mann av få ord. Benjamin sier at vi har aldri skjult følelser i familien, men heller aldri snakket spesielt om vanskelige og vonde ting. En mekanisme har vært å flytte fokus, og gjøre noe hyggelig. Jeg overanalyserer, mens mamma tar det litt ned. Men vi har lært å finne et felles språk.

Da Benjamin ble syk hadde han ikke ord for det som skjedde. Han visste ikke hvordan han skulle fortelle om det eller be om hjelp. Så skrev han en lapp hvor det stod HJELP! Det han kjente på mest av alt var en enorm håpløshet, et stort sort hull. Han husker at det gjorde vondt å puste, å aldri få pause fra dette kaoset. Jeg hadde tenkt å legge alt bak meg da jeg flyttet ut fra Bergfløtt, sier han. Men det har vært nyttig og lærerikt å forstå at dette er en prosess som fortsetter, å forstå mer av meg selv.

Hva skjer med en mor og far når dette psykotiske kaoset oppstår? Turid sier usikkerheten med å ikke vite hva som kunne skje var ille. Jeg hadde ingen erfaring med psykiske lidelser, og forstod ikke hva som skjedde med Benjamin. Han har bestandig lagt lokk på ting, vært høflig og blid, men kunne trekke seg tilbake. Det var to grunnleggende spørsmål: Hva er det som feiler barnet mitt, og er det noen hjelp å få? Benjamin har fått god hjelp helt fra begynnelsen, men det var ingen for-klaringer i begynnelsen. Turid tenkte på at det måtte være noe de hadde gjort feil, kanskje jobbet for mye, hentet seint i barnehagen.

Glede, interesse og kjærlighet – det er tre positivt ladede følelser som trekkes fram. Men det har selvsagt også vært mange negative. Turid forteller om sinne: Benjamin var innlagt på en sykehusavdeling. Turid ringte og spurte hvordan det var med Benjamin, og fikk til svar at det var taushetsbelagt. Hun ble rasende, men fikk roet seg ned og avtalt et møte på ettermiddagen som ble OK. Benjamin har forstått at det er vanskeligere for mamma å møte en vegg, enn at han sier han har en drittdag. Turid sier ellers det har vært veldig bra med flerfamiliegruppe, å treffe andre fra forskjellige samfunnslag og i ulike aldre. En kjempefin erfaring!

Benjamin sitt budskap til fagfolk er at det ikke er så farlig hva vi sier, men at vi lytter. Han har en liten dialog med Olav til slutt om det å holde ut og tåle å integrere vanskelige følelser som en del av deg selv. Det er viktig å få identifisert vonde og vanskelige følelser som normale reaksjoner på vanskelige erfaringer, sier Benjamin.

Mads Gram Henriksen: Skyld og skam ved schizofreni og melankoli

Gram Henriksen er professor i filosofi og psykiatri ved Universitetet i København. Han tok utgangspunkt i diagnosekriteriene for schizofreni, hvor det ikke inngår affektive følelser. Det indikerer at dette ikke er en del av bildet. Hvis en person viser skyld eller skam, tas det noen ganger som tegn på at det ikke dreier seg om schizofreni. Følelser er intensjonelle, det vil si at de er rettet mot noe. Jeg er glad for noe eller redd for noe. Når det gjelder skyld og skam, er dette selvbevisste følelser som innebærer en negativ selvvurdering.

Skyld er en følelse som avspeiler at vi overtrådt sosiale normer og regler. Å føle skyld innebærer at vi aksepterer ansvar for handlinger, uansett om det er riktig eller ikke. Skyld forekommer alltid i relasjoner, i en interpersonell kontekst, og innebærer et brudd i et ellers harmonisk forhold til andre. Det oppstår en kløft mellom andres oppfatning og egen oppfatning, og vedkommende prøver å skule sin skyld. Den skyldige blir fanget i fortiden og det påvirker framtiden. Skyld kan repareres. En kan tilgi seg selv, snakke med andre om det som har skjedd og reparere det som er ødelagt.

Skam er annerledes. Det er en førrefleksiv følelse. Jeg skammer meg over den jeg er, og jeg skammer meg over den jeg framtrer som overfor andre. Det dreier seg om en skammelig opplevelse av å være blottet, jeg er slik som den andre ser meg. Skam kan ikke avhjelpes ved å gjøre den synlig, slik som ved skyld.

Kraeplin beskriver skyld og selvbebreidelse som sentrale ved melankoli, både i førpsykotiske og psykotiske former. Det kan dreie seg om ubetydelige hendelser, som epleslang i barndommen. En typisk premorbid personlighetstype er sterkt opptatt av orden og har en følsom samvittighet. Vi kan også se en tendens til å være innesluttet og en følelse av å halte etter seg selv. Fikseringen på orden og samvittighet bygger på primær skyld, personen føler seg skyldig som sådan og velger seg de hendelser hen føler seg skyldig for. Dette utvikler seg mot psykotisk intensitet, og personen fortjener de verste avstraffelser. Skyld er altså et primært symptom ved melankoli. Videre er skam nært knyttet til skyld ved denne lidelsen, personen skammer seg over at han er skyldig som sådan.

Når det gjelder schizofreni og skyld beskriver Konrad (2021) en ubestemmelig følelse av å ha gjort noe forkastelig, ikke knyttet til noe konkret, i tidlig fase. I en videre utvikling kan personen være overbevist om at han har gjort noe svært alvorlig: Jeg er en stor forbryter, men vet ikke hva jeg har gjort. Jeg har hatt sex med en kvinne, har kanskje smittet henne med en kjønnssykdom, man kan jo aldri vite. Vi ser her et mer abstrakt begrep om skyld enn ved melankoli.

Hvis skam er til stede ved schizofreni, er det knyttet til endret selvopplevelse. Det kan beskrives som en grunnleggende følelse av å ikke være menneskelig, ikke gjenkjennelig som et vanlig menneske, å være grunnleggende annerledes. knyttet til det å eksistere.

Konklusjon: Skyld og skam er til stede både ved melankoli og schizofreni, men manifesterer seg forskjellig.

Knut Ivar Bjørlykhaug: Sosial støtte, økologi og psykoser

Bjørlykhaug er ansatt på VID vitenskapelige høgskole, og stod for avslutningsforedraget på konferansen. Doktorgradsarbeidet hans handlet om sosial støtte i individualismens tidsalder. Han startet også med en referanse til en rockelegende, nemlig Patti Smith og Space monkey. (En forsøksvis tolkning kan være at heller ikke apen vil være alene…)

Bjørlykhaug har en veldig tydelig økologisk orientering og er opptatt av sosiale ulikheter og ulikheter i psykisk helse. Første del av foredraget handlet om økt ulikhet i Norge, og økende ulikhet i psykisk helse og sosiale problemer. Andre del hadde overskriften Behovet for sosialt arbeid og filosofiske samtaler, og dreide seg om hvordan ulikhet i psykisk helse viser seg og forslag for å bøte på dette.

Hva driver fram psykiske helseproblemer? Det er et faktum at sosiale problemer øker også i Norge, et rikt land i verden. Økonomisk forskjeller jevnet seg eller minsket i etterkrigstiden, men har økt igjen siden slutten på 1980-tallet. Vi så altså en økonomisk utjevning før oljealderen tok av. Siden har økonomiske forskjeller i Norge økt jevnt og trutt. Vi har også ulikhet når det gjelder klima, den rikeste 1% av befolkningen står for 48% av utslippene.

Ulikhet i psykisk helse, hva er det? Norge skiller seg ut i Europa med store helseforskjeller. Edward Louis sa til sin far: Du tilhører den kategorien mennesker som politikken har tildelt en for tidlig død. Vi har det vi kaller Det nordiske paradoks: Det er store helseforskjeller, og sykdommer er skjevt fordelt. Folkehelsemeldingen fra 2019 peker på at folkehelsen generelt blir bedre, men forskjellen øker mellom de som er rike og de som sliter med fattigdom. Den kjente legen Kaveh Rashidi hadde nylig en kronikk i Aftenposten med tittelen «God helse får du av å ha mye penger».

• Opplevelsen av å svært dårlig helse og samtidig økonomiske problemer går ofte sammen (Halvorsen og Stjernø 2019); (Sælør et. al. 2019)
  
• Levekårsundersøkelsen fra 2019 viser at 50% av de som oppga dårlig helse, også rapporterte om økonomiske problemer, mot 10% av de med god helse

I sitt doktorgradsarbeid har Bjørlykhaug undersøkt hvordan folk opplever og beskriver hva som hemmer sosial støtte. Gjentagende funn var økonomi. Skam og det å slite psykisk kombinert med dårlig råd er en overveldende dårlig kombinasjon.

Bjørlykhaug er glad i Gunvor Hofmo og hennes idé om å forstå psykisk sykdom som et smerteuttrykk, en reaksjon på livshendelser. Det han kaller et poetisk sinnelag – fra Wergeland til Hofmo – kommer nærmere virkeligheten slik den faktisk er. Dagdrømmene våre er relasjonelle og handler alltid om responser på noe annet enn oss selv.

Å redusere ulikheten i psykisk helse krever et mangfold av tilnærminger. Tre områder er:

1. Sosialt arbeid med vekt på Nancy Frasers rettferdighetsteori. Den innebærer anerkjennelse, transformative tilnærminger og sosialpolitikk. Nøkkelord er fordeling, politikk og representasjon. Det er en utfordring at de som sliter med langvarige psykiske helseproblemer ikke er representert i politikken. En vei er å snakke med folk om politikk, at vi alle er en del av samfunnet og bør bidra i samtalen om hva som skal til.
   
2. Psykisk helsearbeid. Vi må jobbe mer med folks sosiale liv. Å ta med venner i hjelpeprosessen er uvurderlig for å hjelpe til med å huske hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvor vi går. Faktorer som fremmer sosial støtte er et stabilt miljø og gode møteplasser. Det må være rom for mangfold, estetiske kvaliteter og natur. Og det trengs hjelp med pengeproblemer.
   
3. Borgerlønn, det vil si en garantert minsteinntekt til alle, kan erstatte det kompliserte trygdesystemet.

Hvis vi skal lykkes i de mellommenneskelige møtene må vi også se på grunnlagsproblemene, slik vi ser på årsakene til klimakrisen. Det trengs sosial støtte på ulike nivåer, fra vennskap og det å knytte folk sammen til politisk representasjon og fordeling.

«Takk for meg. Husk å takke for maten, se på fuglene og be dem om tilgivelse. Så lenge det finnes fugler det håp!»