Kreativ skriving i psykisk helsevern

En psykiater, en litteraturviter og en idéhistoriker utforsker potensialet i kreativ skriving som en døråpner for unge voksne med psykose.

– I terapisetting har jeg aldri sett pasientene få dykke så mye ned i egne styrker som jeg fikk se på dette skrivekurset, sier psykiater Kristin Lie Romm, seksjonsleder ved TIPS Sør-Øst/UiO NORMENT. Vi treffer henne sammen med litteraturviter Oddgeir Synnes og idéhistoriker Hilde Bondevik hjemme hos sistnevnte. De tre ønsket å gi unge voksne med psykoseerfaringer mulighet til å uttrykke seg kreativt med tekst, og rekrutterte pasienter fra en avdeling i Oslo som tilbyr behandling i opptil fem år etter første episode med psykose. Skrivekurset ble ledet av Synnes og Bondevik, professorer i henholdsvis helsehumaniora ved VID vitenskapelige høgskole og medisinsk- og helsefaglig humaniora ved Universitetet i Oslo. Begge underviser innen fagfeltet narrativ medisin – en tilnærming som fokuserer på å forstå og anvende pasientens personlige historie, erfaringer og fortellinger i medisinske og helsefaglige praksiser. Hva er pasientens historie? På hvilken måte kan stigma og skam påvirke pasientens narrativ? Hva er fortellingene til helsepersonellet som møter pasienten, og hva skjer når deres fortellinger møtes? Bondevik, som sammen med forskere i Sverige og Danmark har ledet og drevet det nordiske nettverket for narrativ medisin i mange år, forklarer at kreativ skriving er en sentral gren innenfor fagfeltet. 

Kursidéen oppsto etter at Synnes delte sine erfaringer med Romm under et privat arrangement. Han hadde holdt en rekke kurs i kreativ skriving for pasienter med kreft og demens, og på palliative avdelinger. Psykiateren innså at dersom pasienter med så store utfordringer som demens kunne få glede av skriving, ville trolig det samme gjelde for pasienter med psykoseerfaring. Resultatet ble en skrivegruppe på Gaustad sykehus bestående av åtte pasienter, hvorav fem fullførte kurset. Over en periode på tre måneder møttes de ukentlig for å skrive, lese og tolke tekster sammen. Noen hadde symptomer underveis, men alle måtte være i stand til å gi skriftlig samtykke for å kunne delta. Perioden kulminerte i rundt 100 tekster, og det ble gjennomført kvalitative intervjuer med deltakerne noen uker etter kursslutt. Basert på materialet og erfaringene fra skrivegruppen har Romm, Synnes og Bondevik publisert to vitenskapelige artikler, der flere av deltakernes tekster blir presentert. De har nylig også skrevet et bokkapittel om metodikken i arbeidet som vil bli publisert i boken Kreativitet i terapirommet senere i år.

– Det sier litt om hvor mye som skjedde i gruppa, og hvor interessant tekstmaterialet var, sier Synnes. Litteraturviteren tror det var nyttig for pasientene å få mulighet til å uttrykke seg i et annet og mer kreativt språk enn de bruker til vanlig. – Vi vet at det er virksomt å skrive i en sårbar situasjon og få bekreftelse fra andre. Bruk av fantasi og metaforer åpner for andre tanker og perspektiv, og pasientene får komme i kontakt med andre ressurser.

– Her fikk de et rom som ikke handlet om sykdom.

Tekstens «jeg» i sentrum

Det var Synnes og Bondevik som ledet skriveaktivitetene. Romm var tilstede som observatør og helsepersonell, i tilfelle deltakerne skulle møte på følelsesmessige utfordringer og trenge støtte underveis. Hun var også tilgjengelig for samtaler etter skriveøktene ved behov. Psykiateren mener en avgjørende suksessfaktor var at kurslederne med sin litteratur- og humaniorabakgrunn hadde kompetanse på å gi tilbakemeldinger på tekst og at de ikke var helsepersonell eller hadde en behandlende rolle overfor deltakerne. Det ble ikke samlet inn data fra sykehusjournaler, og arrangørene gjorde det tydelig at diagnosene til deltakerne ikke var relevant i skrivekurset. Bondevik tror det åpnet for at de i større grad kunne føle seg sidestilt med kurslederne. 

– «Dere er jo som oss!», husker hun en deltaker si. Samtalene tok utgangspunkt i «tekstens jeg», ikke deltagernes personlige erfaringer eller intensjon – og det ble understreket hvordan tekster alltid er språklige konstruksjoner som ikke nødvendigvis gjenspeiler forfatterens indre selv.

– Det ga rom for en annen og mer berikende type samtale enn det vi vanligvis får mulighet til å ha med pasientene i psykiatrien, legger Romm til. Hun opplevde at det var mye livsglede og humor i sesjonene, noe Synnes også kjenner igjen fra sine kurs i geriatrien.

Psykiateren tror det var forfriskende for pasientene å få et ferskt perspektiv på egne styrker og ressurser, og henvender seg til kurslederne. – Dere møtte dem som personer som hadde lyst til å skrive, og ikke som pasienter. Det ga dem anledning til å komme mer i kontakt med det friske i seg, sier hun. – Jeg synes jo det er mye vi kommer til kort med i psykisk helsevern, terapeutisk sett. Stadig mer forskning viser at det kan være hensiktsmessig for pasientene å gjøre ting, fremfor bare å snakke. Snakking er ikke alltid den beste måten å få i gang motoren på. Bondevik trekker frem kunst- og musikkterapi, som allerede er et godt integrert terapeutisk alternativ i psykisk helsevern. Den tverrfaglige trioen har søkt om midler til å arrangere et nytt kurs i kreativ skriving, og håper å kunne evidensbasere skrivingens terapeutiske effekt og på sikt få det implementert i psykisk helsevern på linje med kunst- og musikkterapi. Romm presiserer at dette ikke er terapeutisk skriving, som brukes i psykoterapi og først og fremst går ut på å dykke ned i traumer og skrive om vanskelige følelser. Likevel var det pasienter på kurset som opplevde kreativ skriving som terapi, ifølge kurslederne. En av deltakerne kjente at skriveøvelsene ble en måte å ordne tankene på, og fikk erfare at skrivingen førte til bedring. Skrivingen ble omtalt som et rom innenfor rommet og et frirom utenfor sykdom, der det å være kreativ ble verdsatt som noe positivt. 

Analysen av studien konkluderer med at det ser ut til å være liten risiko forbundet med kreativ skriving i psykisk helsevern, men det bør understrekes at prosjektet først og fremst var en pilot. 

«Dette viser at vi er mer enn diagnosene våre»

Pasientene hadde ulike motivasjoner for å delta på kurset. Noen var glad i å skrive fra før av, andre kjedet seg på avdelingen og trengte noe å finne på. Enkelte hadde også dårlige erfaringer med lesing og skriving fra skolen, og dermed liten tro på seg selv på området. 

– Vi brukte mye tid på å trygge gruppa, og understreket at dette ikke var en forfatterskole der det skulle handle om prestasjoner. Her skulle vi ha det kjekt sammen, sier Synnes. Han forklarer at deres jobb som kursledere var å inspirere til skriving gjennom små skriveøvelser og å kommentere kvalitetene i tekstene, ikke å gi kritiske tilbakemeldinger. Det samme gjaldt for deltakerne når de skulle kommentere hverandres tekster. 

– Gjennom metoden opplevde vi at de ble trygge i settingen. Hvis noen ikke fikk til å skrive i gruppa, kunne de ta oppgaven med seg tilbake til avdelingen og skrive videre for seg selv om de hadde lyst, sier han videre. Det ble også gitt uforpliktende «lekser» mellom møtene. Oppgavene var spesifikke, men deltakerne kunne selv bestemme hva, hvordan og om de ønsket å skrive. 

– Målet vårt for kurset var å skape et frirom der ingen ting var feil, og der de fikk mulighet til å leke med språket. En dag kom en av deltakerne til kurset med teksten sin i hodet, husker litteraturviteren. Han spurte om det ikke var vanskelig å huske en tekst på den måten, og fikk til svar: «Er det godt nok, husker jeg det.»

Det er tydelig at både personene og tekstene deres har gjort inntrykk på kursarrangørene.

– Deltagerne var så stolte når de følte at de fikk til en tekst, og kjente på stor mestringsfølelse, sier Bondevik. Idéhistorikeren siterer en deltaker: «Se hva vi alle får til! Dette viser at vi er mer enn diagnosene våre.» – Det synes jeg var så fint sagt. 

«Jeg er blitt glad i å skrive. Jeg har med meg boken og skriver på bussen. Jeg skriver overalt nå», sa en annen. Det var særlig en kommentar som gjorde inntrykk på Synnes: «Jeg har følt meg fri og følt meg mer som en ordentlig person, jeg har ikke engang tenkt på at jeg har vært pasient mens vi har hatt disse møtene.»

Langbordet

Testing, testing. Er du på, ja? Ja. Okei sett i gang. Hva synes du? Nei, vent. Jeg kan jo ikke spørre. Eller kan jeg det. Nei, jeg kan jo ikke sitte her og intervjue meg selv. Og spørre meg selv? Hvordan har det vært. Dette kurset? Altså, jeg vet jo jævlig godt selv at det har vært… vent, vent. Okei, nå har jeg en god en her… Altså, for meg så har det vært som et langbord… Langbord? Altså, i terapien er det en sofa og en stol og en jævlig diskre notatblokk… og en blekkpatron av en penn. På et kurs er det kanskje benker. Men her er det jo et langbord. Som i Harry Potter liksom. Galwort, Narnia. Hva mener du? Jeg mener bare at grunnen til at jeg klarer å skrive her og ikke klarte det på skolen var fordi… Det er ikke noen firkantet boks. Ikke noen jævla krig. Vi flykter fra omsorgssvikten i familien og drar hit og skriver. Narnia. [navnet på sykehusavdelingen], Galwort. Kjært navn har mange barn. Og sorry Kristin, Hilde og Oddgeir. Dere er nydelige, men… hodene våre ruler. Vi eier. Men kurset da? Det er svaret. Kurset beviste. Vi har alle et minste felles multiplum.
We are alright together.

(tekst skrevet av kursdeltaker)

Litterære teknikker og økt språkbevissthet

Kurslederne brukte betydelig med tid på å skissere den pedagogiske metoden for kurset, som de presenterte for skrivegruppen i første sesjon. Det første tekstutsnittet skrivegruppen ble introdusert for var fra en roman av Charles Bukowski der en liten gutt sitter under et bord og ser hvordan sollyset beveger seg gjennom glipen i duken. Deltakerne fikk deretter i oppgave å ta utgangspunkt i et konkret barndomsminne og bruke sansene sine til å beskrive hva de så for seg. Detaljer, mennesker, lyder og lukter. Deretter gikk runden rundt bordet for opplesning av egne tekster. De fleste ville lese opp tekstene sine selv, men om noen ikke ønsket det, tilbød Synnes og Bondevik seg å lese opp for dem.

Kursledernes intensjon var hele veien å få fatt i potensialet og den språklige kreativiteten de oppdaget i tekstene. De var opptatt av hvordan deltakerne brukte språket, og så etter metaforer og originale uttrykk. – Og dem var det mange av! sier Synnes. Det ble pekt på litterære teknikker i tekstene som deltakerne ofte ikke selv var bevisste på at de hadde brukt. I løpet av ukene ble de gitt en rekke ulike skriveoppgaver som skulle sette i gang kreative prosesser. For eksempel: Hva vil du ikke forandre i livet ditt? Skriv om deg selv i en alder bestemt av to terningkast. Innta perspektivet til en hund, et tre eller universet. De skrev metatekster om skriving og flash fictionpå seks ord. De jobbet med dialoger, metaforer og sammenlikninger, og ble utfordret på ulike litterære sjangre, som noveller og haikudikt. De gjorde også øvelser på flipover hvor tekster ble produsert i fellesskap. 

– Å skrive handler jo mye om å ta i bruk sansene, og dette gjorde vi mye. Men en av oppgavene knyttet til lukt ble vanskelig for en av deltakerne, husker Synnes. – Det trigget vonde minner, og personen gikk ut. Da var det fint å ha Kristin der som kunne gå etter og snakke med vedkommende. 

De omstilte seg raskt og hadde en ny oppgave klar da Kristin og deltakeren kom inn igjen: Det enkleste som finnes, er … 

– Den var det mange som likte! 

Etterpå foreslo en av de andre deltakerne at de kunne ta en runde på hvordan gruppen hadde opplevd samlingen, noe kurslederen beskriver som en fin seanse. 

Romm fant kurset interessant rent gruppedynamisk. Hun opplevde at det var et godt samhold deltakerne imellom, og at de var gode på å finne gull i hverandres tekster. Der en tekst kunne kjennes nøytral for personen som hadde skrevet den, kunne den vekke sterke følelser og assosiasjoner hos en annen. På den måten fikk deltakerne kjenne på kraften av egne ord, som bidro til økt språkbevissthet. En av dem trakk frem at det var spennende at de nå endelig hadde fått noe å snakke om tilbake på avdelingen der de var pasienter; noe lystbetont som var basert på en felles opplevelse som ikke dreide seg om sykdom.

Psykose og kreativitet

Synnes, som har mange års erfaring med å holde skrivekurs for andre pasientgrupper, la merke til noe hos psykosepasientene. 

– Det var en assosiasjonsrikdom og en kreativitet her som skilte seg ut, forteller han. – Det var et språklig overskudd der, og mange originale bilder. Romm deler oppfatningen. 

– Kreativitet og psykose har jo vært et tema opp gjennom tidene. Sammenhengen er ikke helt avklart, men det går igjen at mange av disse pasientene er utrolig assosiative. Der behandlere kanskje ville beskrevet noe som usammenhengende tale, kunne vi gå inn å undersøke og undre oss sammen med pasientene, via tekstene, sier hun. – I psykosen er det jo alltid en mening. Det som formidles har en kjerne, og kommer gjerne fra et sted. Man greier bare ikke alltid å se det fordi assosiasjonene løper litt løpsk og det kan være vanskelig å filtrere tankene. Romm, som etterlyser et mer humant helsevesen, ønsker at flere helsepersonell skal våge å tenke annerledes og mer kreativt i møte med pasienter i psykisk helsevern. Hun tror at ved å få inn mer humaniora, litteratur og kunst i psykisk helsevesen, kan bidra til å bygge bro mellom pasienter og helsepersonell.

– En av pasientene ønsket seg en lekkasje mellom oss og behandleren, fordi hun mente vi så helt andre ting. Og det var jo riktig. 

Studien konkluderer med at følelsen av tilknytning og mestring var fremtredende hos deltakerne. De opplevde vekst på flere plan, og funnene støtter tidligere arbeid med kunstterapi som et middel til bedring. Psykiateren, litteraturviteren og idéhistorikeren enes om at kreativ skriving bør forskes mer på, slik at det på sikt kan implementeres som et tilbud i psykisk helsevern på linje med musikk- og kunstterapi. 

– Vi opplever at velviljen i fagmiljøet er der, så det er ressursene og midlene det står på, sier Bondevik. – Men vi har så positive erfaringer fra kurset at vi må prøve å videreføre det.

De to artiklene er publisert i Arts & Health og Medicine, Health Care and Philsophy: