Dette fikk jeg høre fra det jeg kaller ei dame

med flagrende skjørt for noen år siden.

Ei dame som var opptatt av New Age.

Hun hadde spurt meg hvordan det gikk,

og akkurat da var jeg dypt deprimert og sa det,

men tvang meg selv til å stille opp

på et arrangement hvor det var naturlig at jeg stilte opp.

“Depresjonen er en gave”.

Jeg ble sint. Jeg ble lei meg.

Jeg ble alt annet enn begeistret

over dette utsagnet.

Jeg tenkte at hun ikke visste hva hun snakket om.

Jeg tenkte at hun bare hadde vært litt lei seg

for ikke å ha rukket bussen en eller annen gang.

Det var sånn jeg tenkte.

Jeg sa til henne at denne gaven har jeg fra før,

så jeg vil gjerne bytte den.

Akkurat som man bytter ei bok

man har fått som man har fra før.

Hun gikk.

“Depresjon er en gave” Del 2

Farmen-Laila sier hun er glad for de psykiske problemene hun har hatt. “De har lært meg mye om meg selv jeg ellers aldri ville ha lært”.

Nytt på nytt-Petter forteller om den vanskelige tiden. “Jeg vokste mye på det”.

Stand-up-Johan snakker ut om den vanskelige tiden. “Jeg trodde jeg var unormal, men jeg er glad for depresjonen og angsten. Det var vondt mens det stod på, men jeg har blitt et bedre menneske av det.”

Superkjendis Petrine uttaler: “Uten depresjonen og angsten hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Det å gå i langvarig terapi lærte meg mye. Det fikk meg til å vokse som menneske. Jeg er takknemlig”.

Tøv, tant og fjaseri for ikke å si pisspreik!

Det er slik jeg føler det. Alle disse kjendisfortellingene om depresjon, angst og andre psykiske lidelser som de er glade for å ha opplevd. Alle fortellingene hvor media viderebringer sødmefylte historier om hvor fantastisk det er å ha vært deprimert. Om hvor fantastisk det er å ha hatt lammende angst. Om hvor flott og fjongt det er å være bipolar. Tjo hei! Det høres nesten ut som om alle burde oppleve psykiske problemer fordi man lærer så mye av det. Man vokser så mye på det. Det blir så fint etterpå.

Også er det så deilig for pårørende og få praktfulle telefonsamtaler fra den deprimerte som er mer eller mindre edru midt på natta, fordi sønnen, dattera, broren, søstera osv. plundrer med livet. Så dette er vinn-vinn. Pårørende vokser også! Flotte greier!

Man traff kanskje sin kjæreste på den institusjonen man var innlagt på. Man endte opp i ei lita rødmalt stue på landet med katt på tunet, solskinn, sittende på trappa med et strå i kjeften etter å ha lært alle disse fantastiske tingene som man lærte gjennom de deilige psykiske problemene man har hatt. Fine greier! Kanskje man lærte så mye at det hjalp en i karrieren som sceneartist eller hva fanden det måtte være. Tjo hei!

Min virkelighet

Så kommer jeg da. Dikter-Lars som ikke er kjendis, som ikke har noe annet enn meg selv, venner og familie, og takk Gud for dem. Uten dem hadde jeg ikke vært i live i dag.

Jeg begynte min karriere som deprimert og angstprega fyr på åttitallet da jeg gikk på sjukepleierhøgskolen. Det første jeg gjorde var at jeg fant det for godt å selvskade under dissosiasjon. Det funka. Jeg visste ikke hvor eller hvem jeg var da jeg gjorde det, men jeg gjorde det. Mer eller mindre skarpe kniver her og der på kroppen min. Det funka.

Jeg kom ut av min dissosiative boble fordi det gjorde vondt fysisk. Gjerne med venner i stua som så oppdaget meg med blod rennende nedover armene mine. Fine greier. Man lærer så mye av det. Og blir så takknemlig. Eller på fest hvor jeg huka meg ned bak kjøkkenbenken med brødkniven. Oppdaget av Erik som plastret meg sammen. Hadde jeg vært “Farmen-Lars” hadde jeg vært takknemlig for dette i media. Du verden så koselig det var å bruke en brødkniv på håndleddet. Fine greier. Jeg lærte så mye av det. Så veldig mye.

Selvmedisineringens koselighet

Jeg dissosierte så det suste. Jeg opplevde stadig å forsvinne fra verden. Jeg selvmedisinerte med medisiner fra medisinskapet (jeg er sykepleier) og var livredd hele tida. Fine ting fordi jeg lærte så mye av det. Sånn fortsatte det gjennom åttitallet. Dissosiasjon, rus, selvskading, depresjon og kraftige panikkanfall, blant annet på T-banen mellom Hasle og Carl Berner. På denne tiden gikk jeg i gruppeterapi på Majorstua (og jeg vet at det heter Majorstuen, men jeg finner meg ikke i det). Hos en kjent psykiater og hans medgruppeleder som var en sosionom. Kvinne. Med en god og myk byste. Slik er det når man går i terapi. Noen ganger blir man forelska i terapeuten.

Nok om det.

Et rikere liv

Rusmisbruk. Tungt. Piller, store mengder hashish og alkohol, sprøyta i armen og i det hele tatt. Innlagt på Veksthuset som var en eminent institusjon for behandling av rusmisbruk. Det gikk fint. Jobba der i 7,5 år etterpå. Alt begynte etter hvert å bli rutine. Jeg følte at jeg hadde opplevd alt før og skjønte det ikke, men var i ferd med å bli deprimert, så jeg søkte nye jobber. Og jeg lærte veldig mye av dette, så det har gitt meg et rikere liv.

Tøv!

Tenk om noen hadde sett hva som skjedde?

Deretter jobb i psykisk helsevern (hvem skal vernes fra hvem for hva?). Skjermet avdeling med de dårligste av de dårlige. Vi overførte flere til sikkerhetsavdelinga på Dikemark. Jeg husker jeg satt fastvakt på en manisk pasient. Jeg satt der og tenkte: “Dette er jo bare tull! Det kunne like godt vært meg som var innlagt.” Mye utagering, og jeg var livredd mesteparten av tida.

Jeg husker de lange timene på telefon med Kirkens SOS, som er det stedet jeg tyr til når det går ei kule varmt inni meg, når jeg lurer på å ta livet av meg. Jeg husker venninna mi som ringte på døra mi og ville inn. Jeg nektet, men hun insisterte. Leiligheten så ikke ut! Hun sa til meg: “Dette er ikke leiligheten til en pleier, men leiligheten til en pasient!”

Jeg var enig. Det blei behandling som hjalp etter hvert.

Men jeg lærte jo så mye av det, ville kjendisene formidle.

Depresjon og angst er fine greier

Noen ganger (ganske ofte faktisk) får jeg følelsen av at angst og depresjon blir romantisert i pressen via ymse kjendisers beretninger om hvor fantastisk mye de har lært. Hvor mye de har vokst.

Vi som innimellom er deprimerte, ikke er kjendiser, og i tillegg har en kunstnerisk åre, blir fremstilt som helter. Det er ikke sjelden at jeg får høre at jeg nærmest er heldig ettersom jeg har tilbakevendende depresjoner fordi det befordrer kreativitet. Jeg skriver og opptrer med dikt. Muntre dikt med en relativt mørk undertekst. De slår an. De gjør det, men de er på ingen måte skrevet under depresjonen. På ingen måte. Når jeg er deprimert stopper alt. Jeg får ikke spist fordi det er for krevende å smøre ei brødskive. Jeg får ikke dusja fordi det er en for krevende prosess. Det krever at man kler av seg, at man blir våt, og så må tørke seg og finne nye, reine klær. Det blir for mye.

Det er ikke romantisk eller fint å være ordentlig deprimert. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Det er livstruende. Under min siste, alvorlige depresjon satt jeg med en skarp kniv mot halsen, og valgte heldigvis å ringe Kirkens SOS. Fortalte dem om hva jeg dreiv med. Det var bare flaks at det gikk bra. Onkel politi og ambulansefolk henta meg.

Det er ikke så langt fra huden og inn til Arteria Carotis. Det er ikke det. Det var sånn at jeg nesten gledet meg til å se blodet sprute. Jeg har vært med på noen dødsfall av carotisblødning på grunn av kreft. Det var ikke vakkert, men det var dette jeg så for meg.

Hvordan er det egentlig – for meg

Depresjon er ikke romantisk. Det er fryktelig. Slitsomt! Det er nær psykose. Eksempelvis satt jeg for noen år siden i et konfirmasjonsselskap med noen av mine nærmeste venner, og samtalen kom inn på vinlegging. Jeg sa til dem at de burde legge rognebærvin fordi det var så mye rognebær i år. Fruen til min beste venn spurte: “Jammen Lars, hvordan vet du det?” Jeg svarte at jeg hadde sett det. Det kryr av rognebær i år. Hun ga seg ikke, til min store overraskelse, det kunne da ikke være så vanskelig å se at det var mye rognebær. Jeg sa, som sant var i mitt hode, at det faktisk var mye rognebær. Hun repliserte med at “Jammen Lars, det er mai.” Jeg ville synke gjennom gulvet, men sa at jeg sleit med å se forskjell på drømmer og virkelighet, noe som var sant. Ettersom det var nære venner, gikk dette greit.

På denne tiden ringte jeg folk og ba om unnskyldning for noe som aldri hadde hendt. Jeg følte meg håpløs i betydningen uten håp. Eller tro, for den saks skyld.

Men man lærer så mye i en depresjon at man tydeligvis skal være takknemlig.

Når jeg faller sammen, er på mange måter alt slutt. Det finnes ikke håp eller tro. Jeg husker jeg sa under denne perioden at hvis jeg skal ha det sånn, ser jeg ingen grunn til å bli gammel eller eldre. Jeg orka ikke tanken. Jeg husker jeg sa på jobben at jeg ikke kunne hoppe ut fra verandaen fordi jeg bor i høy første etasje, så det verste som ville skje var at jeg brakk ankelen. Deretter ble jeg bedt om å sykemelde meg. Jeg drømte om å få kreft eller annen alvorlig sykdom fordi da ville jeg bli ivaretatt, og det varte og varte og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg kom meg ut av det etter mye hjelp fra pårørende og fra hjelpeapparatet.

Konklusjon

Depresjonen er ikke en gave.

---

Og så kom mørket igjen

Kjære leser!

Jeg heter Lars. Poverud til etternavn. Snart blir jeg 65 år, og da er jeg over i gerontopsykiatrien hvis jeg blir sjuk igjen. Av en eller annen merkelig grunn går det en grense der. Etter min mening er dette gammeldags. Folk blir ikke gamle på samme måte som før. Jeg har hatt mange depresjoner gjennom mitt voksne liv, angst og beven, og har vært gjennom både «lette», «moderate» og «alvorlige» depresjoner. I mitt stille sinn har jeg prist meg lykkelig for at jeg aldri har vært ordentlig psykotisk, bare grensepsykotisk. De siste halvannet år har jeg hatt det bra, og det er lenge siden jeg har hatt en så lang periode med «ha-det-brahet».

Langrenn, fotball og menn i leiligheten

Så sprakk bobla. Jeg satt hjemme i stua, ren og edru (som det stod i innkallingen til sesjon i sin tid) og så på langrenn. Jeg liker å se på sport, men er ingen utøver selv. Livet var helt OK.

Plutselig var det mange menn i leiligheten. De vandret rundt, og det var fotball på fjernsynet. Jeg var overrasket. Hvordan hadde de kommet seg inn? Døren var jo låst. De var der, utvilsomt. Så, etter en stund var det bare to igjen. To menn. Den ene herren var ikledd en veldig fargerik overall, nærmest selvlysende og gikk fram og tilbake i leiligheten. Jeg spurte hva han lette etter, men fikk ikke noe svar. Han var taus. Fram og tilbake. Fram og tilbake. Lufta var krystallklar. Alt var krystallklart. Jeg satt og så på fotball som jeg egentlig ikke gjorde. Jeg så, i virkeligheten på langrenn.

Den andre herren hadde valgt å sette seg på gulvet mellom stuebordet og sofaen. Han hadde halvlangt bølgende hår og runde briller. En liten kjekkas. Jeg spurte ham om han ikke ville sette seg på sofaen, ettersom det er mer komfortabelt, men det ville han ikke. Han likte seg tydeligvis der han satt. Underlig skrue, tenkte jeg.

Jeg er en høflig herre, og tenkte etter hvert at disse krabatene kanskje trengte litt mat, så jeg satte i gang. Dette husker jeg ikke så mye av, men jeg vet jeg gjorde det. Noen dager senere fant jeg kjelen med mat jeg hadde tilberedt. Der fant jeg pent oppskårne røkte kjøttpølser og, hold deg fast, atten tabletter man bruker i oppvaskmaskinen. Det tok noen dager før jeg fant denne kjelen, ettersom jeg hadde satt den på et «lurt sted». Da jeg fant den brast jeg ut i en nærmest ukontrollert latter. Fylt av sorg. Hvor var hodet mitt? Hva gjorde at jeg tenkte at denne retten var en god ide? Kjelen ble i hvert fall veldig rein da jeg fikk løs all «maten».

Så senker natten seg

Etter en lang periode hvor jeg hadde hatt det fint, så falt den ene veggen i byggverket jeg trodde jeg hadde laget, altså at jeg i hvert fall aldri hadde vært psykotisk, sammen. Den var helt borte. Nå hadde det skjedd, og det var ikke rusrelatert eller noe annet jeg kan sette fingeren på. Jeg ble livredd! Livredd for at det skulle skje igjen. Livredd for at det ikke bare skulle være en liten episode, men kanskje bli noe som fortsatte og fortsatte. At jeg skulle forsvinne inn i denne verdenen jeg nå hadde vært en del av. Idet jeg var i denne verdenen forekom det meg at alt var noenlunde normalt. Litt rart kanskje, men normalt. Det var som om jeg ikke var meg lenger, men et slags skall med en kropp.

I tiden etter denne skjellsettende (i motsetning til det mange medier kaller sjelsettende) opplevelsen falt jeg helt sammen. Veggen var borte, og er borte for alltid (tenker jeg nå). Alt er grått for tiden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, samtidig som jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg skal søke hjelp, og det har jeg gjort. Jeg må snakke om det. Igjen og igjen og igjen. Jeg må ikke sitte hjemme, se på fjernsyn, og ikke orke å finne på noe annet under reklamepausene (som jeg føler det blir mer og mer av, og lengre og lengre pauser). Jeg må ut i verden. Kanskje. Jeg må ut i verden. Nei jeg vil ikke. Jeg må ut i verden. OK da, tar en tur på Rema. Jeg må rydde og vaske leiligheten. Orker ikke. Jeg må gå ut med søpla. OK, tar en pose i dag. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må vaske leiligheten. Orker ikke. Det blir for mye! Jeg må gå tur. Det er lurt, jeg vet det, men jeg orker ikke. Vent litt. Kanskje jeg orker likevel. Jeg må treffe venner. Nei jeg orker ikke. Jo du orker, nei jeg orker ikke, jo du orker.

Hva nu Unge Poverud

Jeg vet at jeg ikke skal sitte hjemme å studere egen navle. Etter hvert er jeg blitt svært godt kjent med navlen. Det er ikke noe nytt å hente der. Den er der, og går ikke sin vei. Men det er fristende. Det kan jo hende at enkelte deler av navlen er uutforsket? Eller hårene som leder opp eller ned til navlen? Nei Lars. Det holder ikke.

Viten til besvær

Det er noe jeg aldri hadde tenkt på som et problem. Det er at jeg vet for mye. Jeg vet for mye om helsevesenet (etter å ha jobba i rus, psykisk helse, Rådet for psykisk helse og vært pasient innenfor det samme osv.). Jeg vet for mye om verktøy jeg har for å unngå depresjonens gledelige gjenkomst. Jeg har verktøyene men klarer ikke å bruke dem. Det går ikke. Det jeg klarer er å komme meg på quiz hver onsdag (jeg tvinger meg selv til det), og komme meg på møter, fordi jeg har verv innenfor brukermedvirkning på et lokalsykehus og jeg vet at det er ting jeg kan og er god til. Jeg har lest mye om psykiske lidelser, og skulle noen ganger ønske at jeg ikke hadde peiling.

At jeg ikke visste hva depresjon er, og ikke visste noe om verktøy for å unngå det, at jeg ikke visste at angst er angst og at den alltid er der uten at jeg kan gjøre noe med den. At jeg ikke ble 65 snart og således havner innenfor gerontopsykiatrien og kanskje risikerer å bli innlagt med haugevis av hyggelige mennesker med demens.

Jeg vet at jeg er en OK fyr. Jeg vet at jeg ikke er angsten, depresjonen, eller den merkelige opplevelsen jeg hadde for en stund siden. Jeg vet at jeg er god til å opptre med diktene mine. Jeg vet at jeg er god til å holde forelesninger om rus og psykisk helse med utgangspunkt i egen historie iblandet fag. Jeg vet at jeg kan skrive. Jeg vet at jeg har folk rundt meg som er glad i meg.

Jeg vet at jeg finnes.

Og jeg vet at en klem gjør veldig godt.

Ikke minst så vet jeg at jeg liker å leve! Det er spennende å leve! Det skjer så mye rart og fint og moro og helt forferdelig. Jeg er glad i livet, og takk Gud for det!

Det var bare det. Takk for at du leste.

En virtuell klem fra
Lars