Tale ved utdeling, skrevet av
Per Vaglum
Professor dr. med
per.vaglum@gmail.com
Kjære Jan Olav.
Gratulerer med medaljen! Du fortjener sannelig denne anerkjennelsen fra HANS MAJESTET for din årelange innsats for våre aller sykeste pasienter og for vårt fag. Måtte både helsemyndighetene, helseforetakene og kommunene være sitt ansvar bevisst, og sikre at den behandlingsform for pasienter med psykose som du og dine medarbeidere har utviklet, fortsetter i det minste med samme styrke. En omfattende forskning har vist at den har livets rett, og kan stadig videreutvikles og forbedres. Bare da vil Hans Majestet fortsatt kunne være fornøyd.
Når jeg skal karakterisere deg, Jan Olav, som kollega, vil jeg kalle deg for norsk psykiatris byggmester og arkitekt. Sammen med engasjerte og dyktige medarbeidere, har du over mange år ledet an i oppbyggingen av et landsomfattende program for tidlig oppdagelse og behandling av mennesker med første gangs psykose. Samtidig har dere i mer enn 30 år utviklet Nordens største flerfaglige konferanse om teori og praksis innen det psykiske helsevern, «Schizofrenidagene», og har dermed lagt et godt grunnlag for samarbeid mellom profesjonene. I tillegg har du, Jan Olav, styrket vår internasjonale og nasjonale kunnskap med vitenskapelige artikler og en glimrende doktorgrad. Jeg antar at Hans Majestet ikke har sett maken innen fagfeltet kliniske psykiatri.
Det er ikke pent å skryte av seg selv, det er du Jan Olav som i dag kan skryte uten å rødme. Men jeg har faktisk hatt en finger med i spillet når det gjelder starten av disse «byggverkene» jeg har omtalt. Historien er denne: I 1982 ble jeg rekruttert av Forskningsrådet til å bygge opp og lede et program med mål å styrke kulturen og omfanget av klinisk psykiatrisk forskning i Norge (som den gang var minimal). Mitt første tiltak (1983) var å dra til steder hvor det kunne tenkes å være kolleger som ville forske om de fikk sjansen. I to pauser på et seminar for Bergen- og Stavangerregionene, henvendte to yngre kolleger seg til meg. Den første sa at hun het Gerd-Ragna (Bloch Thorsen) og var allmennmedisiner. Men nå hadde hun begynt å tenke på å gå over til psykiatri. «Tror du det er noen oppgave for meg der?» Om det var!! Det ble en lang samtale, og hun skiftet til psykiatrifaget, hvor hun, dels sammen med deg, Jan Olav, gjorde en strålende innsats for faget. Hun skulle vært her på denne store dagen. Og delt din glede og din medalje.
Den andre som henvendte seg til meg den dagen, var en ung beskjeden mann med gode øyne og en genuint spørrende holdning. Han het Jan Olav, jobbet med psykotiske pasienter, og han lurte på hvor mange psykotiske pasienter som fantes i Norge. Jeg måtte tilstå at jeg ikke visste. «Kan du ikke begynner med å finne ut hvor mange det er i Rogaland?» sa jeg. Han nikket. Det ville han gjøre. Men så sa han også: «Jeg synes vi gir alt for dårlig behandling til de yngre pasientene. Mange har gått i flere år med psykose uten å få hjelp», «prøv om du kan finne ut grunnen til det,» sa jeg. TK Larsen og Jan Olav fant så noen av de første svarene på dette spørsmålet, og dermed åpnet det seg et helt nytt, internasjonalt forskningsfelt, «Betydningen av Varigheten av ubehandlet psykose».
Og Tips-prosjektet, et multisenter forskningsprosjekt mellom Rogaland, Oslo og Roskilde, ble så startet opp. Du, Jan Olav, ledet Rogalandsdelen. Prosjektet ville skaffe frem holdbare svar på to sentrale spørsmål:
1. Hva skal til for at pasienter med første gangs psykose kan rekrutteres til behandling tidligere enn før?
2. Vil tidligere behandling bety noe for det videre forløpet av en psykose?
Svaret på begge spørsmålene viste seg å være JA. Det kostet 8 millioner å finne disse svarene, men det har det vært svært nyttig. I tillegg fant vi nye svar på mange flere spørsmål. Resultatene fra TIPS-prosjektet revolusjonerte psykosebehandlingen, også internasjonalt. Og du, Jan Olav,har hele tiden passet på at vi ikke glemmer den kunnskapen vi fikk om tidlig behandling.
Professor Leiv Gjessing (1887 – 1959) var kjent for sine studier av periodisk katatoni. Over kontordøren til denne biologisk orienterte psykiater, sto det likevel: «I siste instans beror alt på karakteren.»
Jeg skal til slutt si litt om hva jeg har sett av din «karakter», Jan Olav. Siden jeg første gang traff deg i 1983, og da jeg gjennom mange år var formell leder av TIPS prosjektet. Kjære Jan Olav. Du viste uvanlig gode lederegenskaper i ledelsen av Rogaland-teamet i TIPS. I forhold til meg og andre kolleger var du alltid lyttende, undrende, aldri skråsikker eller besserwisser. Du hadde også en velutviklet evne til å finne og holde på gode medarbeidere. Alt i alt tror jeg din suksess som byggmester og leder, har med det faktum at du aldri har vært ute etter personlig makt. I stedet har du vært ute etter mer faglig forståelse, og nye veier vi bør gå for å hjelpe. Du har aldri mistet målet av syne. I vår multisenter TIPS-studie, var du alltid lojal til hva som var bestemt, og kjørte aldri Rogalands interesser foran Roskildes og Oslos. Uten denne holdningen hadde vi raskt havarert. Da jeg veiledet deg til doktorgraden, og krevde at du skrev utkast om og om igjen, ble du aldri sur, selv om du kunne synes det var tungt iblant. Men du fullførte.
Og apropos det med å fullføre. Du er ikke ferdig nå, Jan Olav, du blir aldri helt ferdig, dette her er bare en kort pust i bakken. Fortsett å gå foran når det trengs, gå bak og dytt på når det må til, og ta en hvil iblant og nyt livet. Takk for at du spurte meg den gangen i 1983! Det har også beriket mitt liv.
Jeg er veldig lei meg for at helsen min hindret meg fra å komme og å gi deg en god klem i dag!
Min gratulasjon går også til alle dine fantastiske medarbeidere. Stå på!
Oslo 13.4 2026
Din venn Per.