Annikken O. Skjæran
anno78@icloud.com
Jeg fører tall opp på tavla på pasientrommet: 4 – 5 – 11. De skulle stilles ovenfor hverandre. De betyr noe. Jeg har fått dem fra skikkelsene fra «den andre sida». Det er et oppdrag jeg må løse, hvis ikke kommer forferdelige ting å skje med de jeg er glad i, med verden. Det er et ansvar som føles tungt å bære, jeg er fortvilet, jeg forstår ikke tallene, hva skal jeg gjøre med dem? Tallene skal ikke legges sammen eller trekkes fra, jeg vet det er viktig og meningsfullt, likevel finner jeg ikke meningen, løsningen.
Litt senere går jeg opp trappene fra sengeposten til psykologens kontor. Jeg prøver å forklare tallproblemet mitt. Forsiktig antyder psykologen at jeg hadde nok problemer i det jeg liker å kalle «den delte virkeligheten». Hvordan samtalen videre utspilte seg husker jeg ikke, men jeg kom ned etter timen med en forståelse av at mitt tallproblem var symbol på reelle problemer jeg hadde, som at jeg ikke hadde et hjem som kunne fungere for meg og mitt familieliv. Jeg var fortsatt sliten og symptompreget, men det hadde skjedd et skifte i meg som handlet om å legge hendene på rattet i livet og en lettelse av at jeg kanskje ikke behøvde å løse alle de evindelige umulige oppdragene, tvilen satt fortsatt i kroppen, men kanskje…
Er det slik at man kan si til et menneske i psykose hvordan virkeligheten henger sammen og så aksepteres det? Jeg tror ikke det. I mange år hadde hjelper sagt at opplevelsene mine bare var tull, oppspinn. Dette innkapslet min virkelighet og gjorde den mer urokkelig. Min psykolog gikk inn i et langvarig intensivt psykoanalytisk arbeid og nådde inn til meg på en unik måte.
For å forklare hvordan vi kom dit og forstå hvordan terapien virket, må vi begynne fra begynnelsen av terapiforløpet. Da må vi begynne med stillheten, stillheten før ordene.
Jeg hadde ikke språk for det jeg erfarte og eide ikke følelser. Jeg fikk tilbud om psykoanalytisk intensiv langtidsterapi. I starten av terapien ble det mye stillhet, det var lagt på meg å fylle denne stillheten. Ikke bare holdt psykologen igjen trangen til å si noe, men denne psykologen tålte stillheten, uten å få det travelt, uten å latterliggjøre eller si at det var meningsløst at jeg kom. Med tid, tålmodighet og oppriktig nysgjerrighet ble fundamentet for en tillitsbasert terapeutisk allianse lagt. En gjensidig åpenhet var avgjørende for utviklingen. Psykologen måtte være åpen for min måte å erfare verden på og jeg måtte være åpen for psykologens tolkninger og forslag, noe som ikke var bastante fasitsvar, men innspill til felles undring.
En slik undring kunne være som i form av dette eksempelet: Vi satt på psykologens kontor og jeg opplevde at skikkelser nærmet seg. Og jeg ble redd, veldig redd. Da ytret psykologen rolig; kan det være at du ble redd og så kom skikkelsene? Dette slo litt sprekker i min oppfatning av virkeligheten, kan skikkelsene være styrt av mine følelser og ikke motsatt? En psykoanalytisk terapi trekker inn alle aspekter ved mennesket. Som psykoseerfarer var jeg ikke vant til at innholdet i psykosene var relevant, det var dessuten stor motstand internt i meg selv mot å snakke om det. Det at det ble trukket inn i forståelsen av meg, sammen med min fortid og situasjonen her og nå, har gjort meg til et helere menneske. Jeg kan forstå og leve med symptomene mine på en helt annen måte i dag enn tidligere. I dag kan jeg forstå stemmer og skikkelser som deler av meg selv, min aggresjon og mitt selvhat, og som avtrykk av personer jeg har møtt tidligere i livet. Jeg kan derfor forholde meg til dem ved å ha en dialog med meg selv om hva som foregår og dermed ikke handle på impulser fra skikkelsene.
Psykotiske sannheter trenger ikke bevis for å være sanne, dermed kan det være nytteløst å argumentere imot. Men ved å utforske mulighetene for sammenhenger mellom den psykotiske virkeligheten og den delte virkeligheten kan man sakte men sikkert akseptere deler av seg selv og skape seg en ny virkelighet. Ikke ved å fjerne symptomer, men forstå dem, akseptere dem og integrere dem. Terapien har videre vist meg at jeg ikke er følelsesløs, men at jeg har flyttet følelsene utenfor meg selv i form av de truende skikkelsene. Og jeg jobber fortsatt med å klare å romme følelser i meg selv, men når jeg klarer å romme følelser som nettopp det, følelser, er de mye lettere å forholde seg til.
Jeg tenker at psykose er poesi, abstraksjoner av livet. Det psykotiske innholdet er et symbolsk språk, en unik inngang til det menneskelige sjelsliv. Nå er det for meg et språk som danner en dialog mellom meg og meg selv. Denne dialogen gjør at jeg er blitt flinkere til å sette grenser og ta hensyn til min sårbarhet og dermed kan jeg leve livet ute i den delte virkeligheten med familie og som en del av samfunnet heller enn på institusjon i min egen psykoseboble.
Et uttrykk fra dette språket som psykologen plukket opp var at jeg stadig følte meg råtten. Etterhvert forsto psykologen at jeg opplevde dette konkret, jeg følte, men også så at kroppen og særlig hendene var råtne. Det at psykologen koblet dette til dyp depresjon skulle få konsekvenser for hvordan min tilstand ble forstått, også medikamentelt. Å anerkjenne psykosespråket er med andre ord avgjørende for en helhetlig behandling.
Som psykotisk er opplevelsen av seg selv fragmentert, uten kjerne, det er en smertefull tilstand eller måte å eksistere på. Psykoanalytisk terapi samlet meg ved å trekke inn alle deler og erfaringer og gi dem likeverdig plass. Min erfaring er at selv tunge medisiner ikke klarer dette på egen hånd, heller tvert imot. En integrering av psykotisk innhold, erfaringer og følelser er mer bærekraftig. Dette fordi det mobiliserer resurser i meg som lever med en kronisk psykoselidelse, i stedet for å ha fokus på å dempe eller fjerne symptomer. Det har også vært viktig med kontinuitet i møtene, avtalene ble holdt også om jeg lå på gulvet på skjermet avdeling uten språk eller om jeg er selvgående og driftig. Det at en behandler ser og er tilstede i hele spennet av funksjonsnivå gjør at jeg opplever at hele meg aksepteres og forstås, og det gjør relasjonen sterkere. Nå når jeg har god funksjon er det godt å treffe en som vet hvordan avgrunnen ser ut.
Og avgrunnen var dyp. I det jeg ved hjelp av terapien utviklet meg fra en skygge til en stadig tydeligere person med grenser og egne meninger kunne det nok utenfra se ut som at tilstanden min forverret seg. Men sannheten var at jeg vokste, og voksesmerter gjør som kjent vondt. Før terapioppstarten hadde jeg over mange år flere perioder med mange innleggelser, og ingenting så ut til å hjelpe. Det var da jeg ble introdusert til psykologen. De første tre årene med psykoanalytisk terapi ble turbulente og selvdestruktive. Det ble behov for både planlagte og akutte innleggelser. Jeg hadde og har også medikamentell behandling. Terapien startet tre ganger i uka, har gått via to til en gang i uka og er nå i det syvende året. De siste fire årene har vært stabile og jeg vokser stadig. Fra å knapt nok eksistere, lever jeg virkelig livet. Å fortsatt gå i kontinuerlig terapi oppleves som en forutsetning for å fortsatt tørre å strekke meg etter livet. Jeg må fortsatt «på jobb» for å kunne ha den livskvaliteten og muligheten til å utvikle meg videre.
Jeg har tidligere brukt begrepet «delt virkelighet», da snakker jeg om det vi felles erfarer og er enige om er realitet. Dette kommer i tillegg til og ikke i motsetning til «min virkelighet» eller «psykotisk virkelighet», dette for å presisere at det jeg har av psykoseerfaringer også er virkelighet. Når de erfares, erfares de som konkrete sannheter. Det er ikke som om jeg ser eller hører noen, de står der faktisk. Det er ikke som om jeg går i et øde landskap og har skyld i all verdens ugang og urett, et uvesen, ikke engang et menneske, det er dette som er virkeligheten, der og da. Derfor er det veldig viktig at erfaringene blir tatt på største alvor og ikke avfeid som fantasier og i verste fall latterliggjort. For meg har terapien gitt psykoseinnholdet ny mening, ikke gjort det mindre virkelig, men virkelig på en annen måte. Nå eier jeg det jeg opplever og forholder meg til det som deler av meg selv. Jeg har følelser. Jeg har selvkritiske tanker. Når jeg blir sliten øker stemmeaktiviteten, men nå vet jeg at det handler om ting som skjer i den delte verden, så når stemmene kjefter på meg vet jeg at jeg må ta hensyn til meg selv og hvile, eller si ifra i relasjoner som kan ha blitt vanskelig. Ved å se på mitt verdensbilde og selvbilde med nytt, romslig syn kan jeg kjenne medfølelse og omsorg for den jenta jeg var som gikk i øde landskap, ikke verdig livet, og ønske henne vel. Ved hjelp av psykoanalytisk terapi knytter jeg virkelighetene sammen og finner gull i galskapen.