Ett faglig essay skrevet til eksamen i SEPREPTU sitt emne om Tjenestenettverk og samarbeid.
Skrevet av Camilla Rasch
Irene er under tjue år og benytter vårt lavterskeltilbud for mennesker med utfordringer knyttet til rus og psykisk helse. Hun kommer ofte inn døren med en holdning som signaliserer at hun ikke ønsker eller trenger støtte fra noen. Hun fremstår som tøff, høylytt og lite mottakelig for hjelp. Etter hvert forstår jeg at hun tar på en slik maske for å beskytte seg selv, i en hverdag preget av utrygghet, kaos, avvisning og konstant beredskap.
Det er få stabile relasjoner eller offentlige tjenester rundt henne. Tidligere erfaringer fra barnevernsinstitusjonen gjør henne skeptisk til systemet og redd for å bli kontrollert eller plassert i nye institusjonslignende settinger. Irene er opptatt av å klare seg på egen hånd. I snart to år har hun levd uten fast bolig og flyttet mellom ulike nødboliger, sofaer hos bekjente og tilfeldige overnattingssteder. Ofte forventes det at hun må gi noe tilbake for å få overnatte. Etter hvert som mulighetene for overnatting blir færre og nettverket rundt henne mer belastet, blir livet stadig mer preget av vold, rus og utnyttelse. I utgangspunktet bruker hun lite rusmidler, men bostedsløsheten og den konstante utryggheten gjør at rusen og likegyldigheten gradvis får større plass i hverdagen. Det er som om hun forsøker å dempe et indre kaos hun ikke har fått mulighet til å sette ord på. Likevel holder hun fast ved den tøffe fasaden og viser få tegn til sårbarhet.
En dag endrer alt seg. Vårt blikk møtes, og jeg forstår umiddelbart at noe er galt. Hun løper mot meg, kaster armene rundt halsen min og bryter sammen i gråt. Hun sier ingenting, bare gråter. Den tøffe masken hun vanligvis bærer, er i dette øyeblikket borte. Irene åpner seg for meg og forteller at hun har opplevd en overdose og blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Hun sier hun ikke vet hva hun skal gjøre eller hvor hun kan dra. Alt hun ønsker er å flykte.
Å navigere i kryssende strømninger
Min første tanke er at hun trenger hjelp. Jeg tilbyr fortløpende ulike tiltak, som kontakt med overgrepsmottak, krisesenter og andre aktuelle tjenester, men hun avslår alt. Hun er redd for hva som vil skje dersom hun oppsøker hjelp, og systemene oppleves mer truende enn trygge. Da hun endelig viser frem sårbarheten sin, svarer jeg raskt med forslag til løsninger. Selv om intensjonen er god, er det nok ikke akkurat det hun hadde behov for. Kanskje er ikke det viktigste å finne neste tiltak, men å erfare at noen orker å bli værende sammen med henne i det som gjør vondt. Masken ble raskt tatt på igjen. Hun tørker tårene, trekker seg tilbake og later som om ingenting har skjedd. Jeg blir sittende igjen med en følelse av utilstrekkelighet. Jeg ønsker å støtte henne, men ser at hjelpen jeg mener er nødvendig ikke nødvendigvis er den hun ønsker eller er klar for. Trangen til å overstyre tar stor plass, og jeg blir oppmerksom på hvor lett mine forestillinger om riktig hjelp kan overskygge hennes behov. Situasjonen synliggjør et grunnleggende spenningsfelt mellom omsorgsansvar og respekt for autonomi.
Vetlesen beskriver at etikkens kjerne handler om hvordan vi berøres når vi er vitne til urett og lidelse, og hvordan dette vekker en trang til å gripe inn (Vetlesen, 2007, sitert i Fossestøl, 2016, s. 47). Det var en slik trang jeg kjente på i møte med henne. Når hun står i en situasjon hvor hun kjenner på frykt, utrygghet og sårbarhet, opplever jeg det vanskelig å ikke forsøke å finne løsninger. Som Fossestøl understreker er det viktig å være bevisst på å ha respekt for den enkeltes autonomi, det å anerkjenne menneskers rett til å ta egne valg og bære konsekvensene av dem (2016, s. 49). Når folk lever under vedvarende belastninger, traumer og utrygghet, kan valgene deres fremstå både motstridende og vanskelige å forstå, spesielt når valgene strider mot normen eller faglige anbefalinger. Kanskje er det nettopp i slike situasjoner respekten for den andres selvbestemmelse settes på prøve.
Det viktigste på dette tidspunktet, er å la være å presse på og overbevise henne om å ta imot hjelp. I etterkant tenker jeg at fokuset mitt på tiltak og løsninger raskt ble et uttrykk for mine egne behov for å hjelpe og handle, snarere enn en respons på det Irene faktisk trengte der og da. Muligens handler hjelpen i dette øyeblikket mindre om å finne veien videre og mer om å være til stede i det som er vanskelig. Birkemose beskriver hvordan mikroøyeblikk og mikrobekreftelser kan bidra til at mennesker opplever seg sett som unike individer og ikke bare som mottakere av tjenester (2024, s. 206–207). Dette blir en påminnelse om at tillit sjelden skapes gjennom prosedyrer, tiltak eller gode råd alene. Den bygges gradvis gjennom gjentatte erfaringer av å bli møtt med respekt, interesse og medmenneskelighet. Det kan være summen av flere slike små øyeblikk som gjorde at hun denne dagen våget å legge fasaden til side og vise frem sårbarheten hun så lenge hadde båret alene.
I den påfølgende perioden oppsøker Irene lavterskeltilbudet oftere. Hun fremstår som mer åpen, og etter hvert gir hun uttrykk for et behov for og ønske om hjelp. Jeg bistår henne derfor i å søke om kommunal bolig og oppfølging. Bolig lar vente på seg, men hun får innvilget oppfølging fra FACT. Til tross for FACT-modellens intensjon om fleksibilitet og tilpasning til den enkeltes behov, viser det seg imidlertid utfordrende for Irene å møte til avtaler.
Etter en tid blir oppfølgingen avsluttet på bakgrunn av at FACT-teamet strever med å få tak i henne. Dette reiser viktige spørsmål knyttet til hvordan manglende oppmøte forstås innenfor tjenesteapparatet. Tolkes det som et uttrykk for manglende motivasjon, eller kan det i større grad forstås som et resultat av krevende livsbetingelser, og tjenester som ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset den enkeltes situasjon? Det kan argumenteres for at det foreligger en svikt i samhandlingen på tjenestenivå i hennes situasjon, særlig sett i lys av de overordnede intensjonene om helhetlig og koordinert oppfølging på systemnivå. I praksis blir det tydelig at ansvaret for oppfølging forskyves over på Irene, uten at det forsøkes å gjøre tilstrekkelige tilpasninger. På individnivå innebærer dette at hun overlates til å håndtere et ansvar hun verken har forutsetninger for eller kapasitet til å ivareta. Konsekvensen er at hun står igjen uten den støtten hun selv har uttrykt behov for. I et slikt perspektiv handler utfordringen ikke kun om individets oppmøte, men også om tjenestenes evne til å møte ustabile livsvilkår med stor grad av fleksibilitet og tilrettelegging.
Aarre undrer seg over hvordan enkeltmennesker ofte må tilpasse seg systemets premisser, fremfor at tjenestene innrettes etter den enkeltes behov (2018, s. 28). Det som raskt kan tolkes som manglende vilje eller motivasjon hos Irene, kan snarere forstås som et uttrykk for en livssituasjon som i praksis begrenser hennes evne til å ta imot og nyttiggjøre seg hjelpen som tilbys. Selv om det formelt forventes at hun møter til avtaler, viser hennes livsbetingelser at slike krav ikke uten videre lar seg innfri. Perspektivet dreies dermed fra hva Irene ikke mestrer, til i hvilken grad tjenestene evner å tilpasse oppfølgingen til hennes faktiske handlingsrom. Dette samsvarer med Aarres vektlegging av at hjelpetiltak må ta utgangspunkt i den enkeltes reelle behov fremfor standardiserte løsninger (2018, s. 158). I lys av dette fremstår utfordringene i mindre grad som individets svikt, og i større grad som et uttrykk for et hjelpeapparat med begrenset evne til å møte kompleksiteten i hennes livssituasjon.
Det er ikke uvanlig at enkeltpersoner som har behov for tjenester i det offentlige ender opp slik Irene gjør, uten tilbud hun har behov for. Denne utfordringen understøttes av Lien og Lie, som påpeker at tjenestetilbudet til personer med samtidige rus- og psykiske helseutfordringer fortsatt preges av fragmentering og mangelfull samhandling (2022, s. 19). Aarre utdyper denne problematikken ved å vise hvordan personer med sammensatte behov ofte har behov for helhetlig og koordinert oppfølging, men samtidig risikerer å falle mellom ulike tjenester når ansvarsforholdene er uklare og koordineringen svikter (2018, s. 171–172). Disse perspektivene er gjenkjennbare i møtet med Irene. Hun har omfattende og sammensatte behov knyttet til både bolig, psykisk helse, rusoppfølging, økonomi og grunnleggende trygghet. Likevel er hun på dette tidspunktet kun i kontakt med NAV og vårt lavterskeltilbud. Dette illustrerer hvordan personer med komplekse hjelpebehov kan bli stående uten en helhetlig oppfølging, til tross for betydelig bistandsbehov, og hvordan fragmenterte tjenester kan bidra til at ansvaret i praksis faller mellom flere aktører.
Alle på dekk
Plutselig kom beskjeden om at Irene skulle sone i fengsel. Hennes verge informerte om tidspunkt for innsettelse, med oppmøte ved fengselet om to uker. Beskjeden kom brått, og situasjonen fremsto som kaotisk. Samtidig forsto hun at dette ikke var noe hun kunne velge bort. Beskjeden utløste frykt, usikkerhet og motstand hos henne, og også en uro hos oss som sto rundt. Situasjonen utviklet seg til et «alle mann på dekk»-øyeblikk, der oppmerksomheten ble rettet mot hvordan overgangen kunne gjøres så trygg og sammenhengende som mulig. Dette handlet ikke bare om forberedelsene frem mot innsettelsen, men også om ivaretakelse under soning og hvilke tilbud hun kunne få etter løslatelse. Midt i usikkerheten oppsto det et forsiktig håp om at denne overgangen kunne bli et vendepunkt.
Karlsen beskriver hvordan overganger ofte oppleves som krevende og belastende (2015, s. 242). Overganger handler ikke bare om ytre endringer, men også om indre prosesser som oppstår når mennesker må orientere seg på nytt i livet, forstå sin situasjon og finne en ny retning (Kralik mfl. 2006 i Wannebo, 2021, s. 54). I møte med Irene blir dette svært tydelig. Hun står ikke bare foran praktiske forhold som må prioriteres, men også foran en livssituasjon som utfordrer både identitet, tilhørighet og forestillinger om fremtiden. Soningen representerer derfor mer enn en straffereaksjon. Den kan også forstås som en pause fra et liv som omhandler rus, vold og uforutsigbarhet. Det som kan bli et vendepunkt, vil kreve stor grad av støtte og rammer som gjør det mulig for henne å holde fast i håpet om at det er mulig at ting kan bli annerledes.
Situasjonen får meg til å reflektere mye over hvordan vi rundt kan gi god støtte og bidra til å skape gode overganger. Det er tråder overalt som må samles, og jeg kan ikke være den eneste personen hun lener seg på. Vi mobiliserer derfor kontakt med NAV og ber om tettere involvering i saken. Her gjør NAV-veilederen heldigvis noen unntak fra sine rammer og forstår viktigheten av støtte og fleksibilitet. Det at veilederen er villig til å gi det lille ekstra som kreves for å bistå i koordineringen, treffer godt det Aarre belyser om at utfordringen ikke alltid handler om mangel på ressurser, men om hvordan tjenestene er organisert (2018, s. 159). Det er tydelig hvordan organisatoriske grenser kan skape utfordringer i situasjoner som krever fleksibilitet og rask handling. Underveis oppsto flere dilemmaer, blant annet spørsmålet om hvem som hadde ansvar for å følge henne.
Hun har ingen rettighet til å få dekket følge, selv om hun uttrykker sterkt behov for det. Hvor mange lignende overganger mislykkes? Dette fremstår som glippsoner i systemet, som likevel får bestå. For mennesker med sammensatte utfordringer kan slike gap i overgangene få store konsekvenser. Denne bekymringen støttes også av Helse- og omsorgsdepartementet, som peker på at unge innsatte er særlig sårbare i overgangene mellom tjenester og livsfaser, og at rehabiliterings- og tilbakeføringsløp kan stoppe opp når det tverrsektorielle samarbeidet ikke fungerer godt nok (2023 s. 98). Denne bekymringen leder meg videre til en mer grunnleggende etisk refleksjon over ansvaret som oppstår i møtet med mennesker i sårbare livssituasjoner. Løgstrup beskriver dette som et grunnleggende etisk krav som springer ut av den avhengigheten som preger menneskelige relasjoner, der han skriver at «af den elementære afhængighed og umiddelbare magt udspringer fordringen om at tage vare på den andres liv» (1991 i Fossestøl, 2016, s. 47). Når man kommer tett på et menneskes liv, blir det vanskelig å opprettholde en distansert profesjonell posisjon. Irene fremstår ikke lenger som en sak i et system, men som et ungt menneske som har behov for støtte i utrygge og skremmende overganger.
Prosessen får meg til å reflektere over hvor utslagsgivende relasjoner og nettverk er i overganger som ikke fullt ut ivaretas av det offentlige. Seikkula og Arnkil understreker at menneskers viktigste ressurser finnes i relasjonene rundt dem, og at nettverket bør forstås som en del av selve løsningen (2013, s. 152–153). I kontakten med Irene blir dette konkret. Hennes begrensede private og tjenestemessige nettverk gjør overgangen sårbar, og det blir vesentlig å mobilisere de få som er tilgjengelige. Når ansvar deles, informasjon utveksles og retning pekes ut, oppstår det et handlingsrom som ingen aktør alene kunne ha skapt.
I denne fasen blir det avgjørende å bruke det handlingsrommet som faktisk finnes. Askheim og Pettersen beskriver hvordan ansatte i menneskebehandlende organisasjoner utøver skjønn og har betydelig innflytelse gjennom hvordan regler fortolkes og praktiseres (2022, s. 295). Når jeg velger å følge Irene til fengselet, handler det derfor ikke bare om en praktisk løsning, men om en faglig vurdering av hva som skal til for at hun skal få en reell mulighet til å lykkes med overgangen. Jeg kjenner på en indre motsetning knyttet til grensene for min rolle. I utgangspunktet går denne oppgaven utover mitt ansvar, men jeg handler likevel. På den ene siden er det viktig at hjelpen ikke blir personavhengig, mens det på den andre siden oppleves uansvarlig å ikke gripe inn når konsekvensene kan bli så alvorlige. Recoveryforskningen beskriver hvordan fleksible fagpersoner, som av og til beveger seg utover de formelle rammene for rollen, kan bidra til å styrke relasjon, tillit og samarbeid (Borg & Topor, 2014 i Karlsson & Borg, 2023, s. 100–101). Her blir det tydelig hvordan samspillet med Irene aktualiserer konkrete etiske dilemmaer. Når blir det å strekke seg litt lenger en nødvendig del av godt sosialfaglig arbeid? Når innebærer det en risiko for å kompensere for mangler som egentlig burde vært ivaretatt av systemet? Her reises også spørsmålet om Irenes autonomi. I hvilken grad støtter mine handlinger hennes mulighet til selvbestemmelse, og når risikerer jeg å handle på en måte som, til tross for gode intensjoner, kan undergrave hennes rett til å ta egne valg?
Skuta fortøyd
Jeg husker øyeblikket da vi ser fengselsporten åpne seg. Hun holder hardt rundt meg og vil ikke slippe taket. Hjertet hennes dunker raskt mot brystet mitt. Bak all frustrasjonen, motstanden og det harde uttrykket står det egentlig bare en ung kvinne som trenger trygghet og mennesker som ikke forlater henne. Betjentene møter henne med respekt og ro og gir uttrykk for at de skal ta godt vare på henne. Vi tar farvel, og døren lukker seg bak meg. Jeg sitter igjen med en sterk følelse av hvor krevende overganger mellom tjenester, systemer og livssituasjoner kan være for mennesker som allerede lever i stor sårbarhet. Erfaringen synliggjør for meg hvor avgjørende samarbeid og samhandling mellom tjenester er, men også hvor lett mennesker kan falle mellom tjenestene når ingen har et tydelig koordineringsansvar.
Gjennom soningen holder vi kontakten. Hun forteller om konflikter, triggere og frustrasjon, men også om en hverdag som gir henne meningsfulle opplevelser av mestring. For første gang på lenge opplever hun å få ros og kjenne på at hun er god til noe, som hun stolt forteller om. Jeg opplever at hun gradvis begynner å se seg selv på en annen måte, noe som også bekreftes av betjentene som følger henne opp. Mot slutten av soningen blir det tydelig at også overgangen tilbake til samfunnet vil bli sårbar. Hun har fortsatt ingen bolig, heller ikke en fast koordinator rundt seg. I en slik situasjon er det nærliggende å stille spørsmål ved om Irene burde vært tilbudt en individuell plan, som nettopp er ment å sikre koordinert og sammenhengende oppfølging for personer med behov for langvarige og sammensatte tjenester. I møtet med Irene fremstår fraværet av en slik plan som et eksempel på hvordan samhandlingsutfordringer får konkrete konsekvenser, ved at ansvar for koordinering i praksis blir utydelig og fragmentert. Sammen med henne inviterer vi derfor aktuelle instanser til samarbeidsmøte for å planlegge tiden etter løslatelse. Målet er å skape så god kontinuitet, trygghet og forutsigbarhet som mulig, på den tiden vi har til rådighet.
At soningen gir Irene en hverdag kjennetegnet av struktur og forutsigbarhet, ser ut til å ha betydning for hennes mulighet til å håndtere både rus og psykiske helseutfordringer på nye måter. Med tanke på overgangen hun står i, bidrar denne stabiliseringen til å skape et bedre utgangspunkt for arbeidet med å bygge bro tilbake til livet utenfor fengselet. Slik fremstår soningen ikke utelukkende som en straffereaksjon, men også som en fase hvor nye mestringserfaringer kan utvikles og danne grunnlag for videre endring. Slike erfaringer samsvarer med kriminalomsorgens ambisjon om at soning ikke bare skal innebære gjennomføring av straff, men også bidra til at den enkelte får bedre forutsetninger for et godt liv etter løslatelse, gjennom kartlegging, målrettet oppfølging og samarbeid med relevante tjenester (Klæbo Reitan, 2022, s. 230). De positive erfaringene hun gjør seg under soningen, vil likevel kunne risikere å få begrenset verdi dersom det ikke samtidig bygges broer til en trygg hverdag etter soningen. Muligens er det nettopp i overgangene mellom tjenester, systemer og livsfaser at noe av det viktigste rehabiliteringsarbeidet skjer. Overgangen fra fengsel til frihet handler ikke bare om å flytte seg fra ett sted til et annet. Kralik mfl. beskriver hvordan overganger også setter i gang indre prosesser der mennesker må orientere seg på nytt, skape mening i en ny livssituasjon og gradvis finne fotfeste i nye roller og identiteter (i Wannebo, 2021, s. 54). For Irene handler løslatelsen om langt mer enn å kun få et sted å bo. Den handler om å skape et liv hun har begynt å tro kan være mulig, og om å våge å se seg selv som noe annet enn den hun har vært.
Felles kurs – mot samme havn
I soningstiden preges prosessen av ventetid, uklar ansvarsfordeling og ulike vurderinger mellom tjenestene. Samtidig uttrykker Irene et tydelig ønske om behandling, bolig, utdanning eller arbeid, kort sagt et «vanlig liv». Likevel viser det seg krevende for systemet å tilby oppfølging som er tilstrekkelig tilpasset kompleksiteten i hennes situasjon, og det blir tydelig hvordan formelle rettigheter ikke nødvendigvis lar seg realisere i praksis. Tiden oppleves samtidig knapp. På tross av dette merkes en gradvis endring når flere aktører kobles på. Gjennom åpne dialoger, nettverksmøter og ved å involvere Irene i beslutningsprosessene, begynner det å utvikle seg et handlingsrom der nye muligheter kan ta form.
Denne utviklingen kan forstås i lys av det Seikkula og Arnkil beskriver som dialogens kunst. De fremhever dialog som en prosess der man strekker seg mot hverandre, lytter til ulike perspektiver og søker å etablere et felles språk for veien videre (Seikkula & Arnkil, 2013, s. 27). I arbeidet rundt Irene blir dette særlig relevant, ettersom ulike tjenester på forskjellige nivåer forstår og vurderer situasjonen ulikt. Gjennom dialog forsøker vi å skape en delt forståelse, bli bedre kjent med Irene og tydeliggjøre hva hun selv ønsker og har behov for. Samtidig preges prosessen av uenighet, avveininger og diskusjoner om hva som er faglig forsvarlig og praktisk mulig innenfor en avgrenset tidsramme. Når løslatelsen nærmer seg, og tiden blir knappere, blir det nødvendig å samle perspektivene og fatte beslutninger som kan gi Irene et best mulig utgangspunkt videre.
Askheim og Pettersen understreker at samvalg forutsetter reelle valgmuligheter (2022, s. 295). I situasjonen til Irene oppleves imidlertid handlingsrommet som begrenset. Det finnes få tilgjengelige tilbud som både er relevante for henne og praktisk gjennomførbare, og valgene blir derfor i stor grad definert av systemet. Dette utfordrer idealet om individuell tilrettelegging og skaper et spenningsfelt mellom hennes ønsker og fagpersonenes vurderinger av hva som er den beste løsningen. Som Askheim og Pettersen påpeker, handler brukermedvirkning også om makt, fagpersoner påvirker ikke bare gjennom råd og beslutninger, men gjennom hvilke alternativer som presenteres (2022, s. 303). I samspillet med Irene blir det tydelig hvordan også gode intensjoner kan innebære en form for styring.
Det er kun to uker til Irene skal løslates, og hun får endelig innvilget plass ved en utredningspost, noe som gir håp. Samtidig oppstår en ny utfordring, ventetiden er 16 uker. En direkte overgang er dermed ikke mulig, og kommunen kan kun tilby nødbolig i mellomtiden. For Irene, som har brukt soningstiden til å skape avstand til rus, vold og uforutsigbarhet, fremstår dette som særlig sårbart. Aktørene rundt forsøker derfor å finne alternativer. Gjennom dialog, samarbeid og bruk av etablerte relasjoner i hjelpeapparatet lykkes vi med å redusere ventetiden til fem uker. Dette gjør det mulig for kommunen å kjøpe en midlertidig omsorgsplass hos en ekstern aktør i påvente av utredning. Det gjenstår likevel en utslagsgivende usikkerhet, om tiltaket vil ta henne imot, gitt tidligere erfaringer fra perioder med aktiv rus.
Det gjenstår kun en uke til løslatelse, og Irene vet fremdeles ikke hvor hun skal oppholde seg i mellomtiden. Usikkerheten blir ikke bare et praktisk problem, men en belastning i seg selv. Aarre skriver om hvordan hjelpeapparatet ofte organiseres på måter som gjør veien til nødvendig hjelp unødvendig komplisert. Henvisningsprosedyrer, administrative krav og organisatoriske grenser kan forsinke hjelpen, selv når behovet er både tydelig og akutt (2018, s. 160–161), slik det også ble i dette tilfellet. Det slår meg samtidig hvor avgjørende betydningen av relasjoner og faglig samarbeid kan være når systemene ikke strekker til alene. Det behøver ikke være nye tjenester som skaper bevegelse i saken, men mennesker som leter etter løsninger og muligheter, og som er villige til å bruke handlingsrommet som finnes.
Erfaringene synliggjør at Irenes historie ikke er et enkeltstående tilfelle. Opptrappingsplanen for psykisk helse peker på at unge med sammensatte utfordringer er særlig utsatt for å falle mellom tjenestene, og understreker behovet for sammenhengende og koordinerte tilbud som essensielt for å lykkes (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023, s. 38, 78–79). Irene representerer i stor grad denne gruppen. Selv om mange aktører ønsker å bidra, oppleves hjelpen i stor grad å være organisert på systemets premisser. Overgangen etter soning ble preget av ventetid, usikkerhet og begrensede valgmuligheter, i en fase hvor behovet for forutsigbarhet og brukermedvirkning var særlig stort. Opptrappingsplanen peker også på behovet for styrket tverrsektorielt samarbeid for unge mellom 18 og 24 år som gjennomfører straff, nettopp fordi overgangene før, under og etter soning er svært sårbare (Helse- og omsorgsdepartementet, 2023, s. 98). Ambisjonene som opptrappingsplanen beskriver, realiseres ikke i praksis, noe som synliggjør et gap mellom politiske mål og tjenestenes faktiske handlingsrom, og reiser spørsmål om hvordan intensjonene om samhandling omsettes i praksis i møte med komplekse livssituasjoner.
Fire dager før løslatelse kommer endelig avklaringen. Beslutningen tas etter en samlet vurdering, til tross for tidligere erfaringer og uttalt skepsis knyttet til hvordan Irene har fungert i perioder med aktiv rus. Dette får meg til å tenke på det Aarre beskriver om betydningen av å møte mennesker med nye øyne, uten å la fortiden alene definere fremtiden (2018, s. 168–169). Dersom vurderingene utelukkende hadde vært basert på historikk, er det usikkert om hun ville fått denne sjansen. At noen valgte å se den hun er i ferd med å bli, snarere enn den hun har vært, fremstår avgjørende. Situasjonen tydeliggjør en grunnleggende spenning i sosialfaglig arbeid, hvor hensynet til risiko og tidligere erfaringer må balanseres mot behovet for å åpne for nye muligheter. Og det blir tydelig hvor grunnleggende viktig det er å våge å ha tillit til at mennesker faktisk kan endre seg når de får muligheten.
Kaptein på egen skute
Det er tirsdag formiddag. Jeg står på flyplassen og venter på at Irene skal ankomme. Idet vi får øyekontakt, løper hun mot meg og gir meg en god klem, gjensynsgleden er gjensidig. Vi har noen timer før møtet med personalet ved omsorgstilbudet, og tiden bruker vi til å vandre rundt og snakke om alt og ingenting. Flere ganger vender hun tilbake til det samme: frihet. Etter måneder i fengsel beskriver hun et sterkt behov for å kunne bestemme selv og kjenne på nettopp friheten.
På innkomstmøtet setter hun ord på frykten for å føle seg innestengt. Personalet forsøker å berolige henne og understreker at oppholdet er frivillig, samtidig som de informerer om at hun de første ukene må ha følge dersom hun forlater området. Noe i henne endrer seg, og det merkes. Det som for tjenestene fremstår som omsorg og trygghet, oppleves for Irene som nye begrensninger og triggere. Hun sier at hun vil gi tilbudet en reell sjanse og forsøke å innrette seg, men legger til at hun egentlig ikke opplever å ha et reelt valg.
Balansen mellom omsorg, beskyttelse og selvbestemmelse blir tydelig i situasjonen. Tilbudet er faglig vurdert som hensiktsmessig, men samsvarer i begrenset grad med det Irene selv opplever å trenge. Askheim og Pettersen beskriver hvordan brukermedvirkning ofte rommer slike spenninger, mellom det brukeren ønsker og det fagpersoner vurderer som forsvarlig (2022, s. 289). I Irene sin situasjon er hun inkludert i prosessen, men handlingsrommet er samtidig snevert, og alternativene er i stor grad definert av systemet. Erfaringen minner meg om at recovery ikke handler om å finne den riktige løsningen på vegne av andre. Det handler om å støtte menneskers mulighet til å skape et meningsfullt liv på egne premisser, der håp, selvbestemmelse og deltakelse står sentralt (Aarre, 2018, s. 173). Det krever at vi tåler valg som avviker fra det vi selv vurderer som best. Som Irene selv sier: «Dere kan ikke følge meg for alltid. Jeg må jo lære å leve selv». For meg rommer dette noe av kjernen i sosialfaglig arbeid. Oppgaven er ikke å styre et annet menneskes liv, men å bidra med støtte, trygghet og kunnskap som gjør det mulig å ta grep om det selv.
Lørdagen samme uke pakker hun sakene sine og drar. Dagen etter sender hun meg melding: «Jeg er redd, har tatt for mye cola og trenger veldig hjelp». I det øyeblikket blir det tydelig for meg at endring sjelden følger en rett linje. Kanskje er ikke målet å lose mennesker trygt i havn, men å bidra til at de har noen å vende seg mot når det stormer igjen.
Litteraturliste
Aarre, T. F. (2018). En mindre medisinsk psykiatri. Universitetsforlaget.
Askheim, P., & Pettersen, H. (2022). Brukermedvirkning på ROP-området – lettere sagt enn
gjort? I Lien, L., & Lie, T. W. (red.). Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: Integrert
tilnærming til rus og psykiske lidelser (s. 289-309). Fagbokforlaget.
Birkemose, D. (2024). Når gode mennesker handler ondt. Fagbokforlaget.
Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for
psykisk helse (2023–2033). Helse- og omsorgsdepartementet.
Fossestøl, B. (2016). Moralsk ansvar – den profesjonelle i et etisk spenningsfelt. I Madsen, O.,
J., & Kroken, R. (red.), Forvaltning av makt og mot i velferdsstaten – fra sosialt arbeid til
«arbeid med deg selv» (s. 42-63). Gyldendal Akademisk.
Karlsen, K. (2015). Alvorlige psykiske lidelser hos barn og ungdom: psykoser og
psykoselignende tilstander. Gyldendal Norsk Forlag.
Karlsson, B. & Borg, M. (2023). Recovery: tradisjoner, fornyelser og praksiser. Gyldendal Norsk
Forlag.
Klæbo Reitan, S. (2022). Politi og Kriminalomsorgens samarbeid med helse? I Lien, L., & Lie, T.
W. (red.). Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: Integrert tilnærming til rus og
psykiske lidelser (s. 219-236). Fagbokforlaget.
Lien, L., & Lie, T. W. (red.). (2022). Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: Integrert
tilnærming til rus og psykiske lidelser. Fagbokforlaget.
Seikkula, J., & Arnkil, T. E. (2013). Åpen dialog i relasjonell praksis – respekt for annerledeshet
i øyeblikket. Gyldendal Akademisk.
Wannebo, W. (2021). Mona, 16 år – å møte og å mestre psykiske helseutfordringer som ung
hybelboer. I A. Almvik, C.-F. Moe & S. Grav. (red.), Samfunnsdeltakelse i første rekke: psykisk
helse i hverdagsliv og lokalsamfunn (s. 50-62). Fagbokforlaget.