Teksten er et faglig essay fra emne 8030, SEPREP TU/VID om Psykose- og ROP-forståelse.
Forfatterne: Anders Håland, Julie Haaland, Bjørg-Iren Hellem og Vivian Le
Witches-be-gone
“Fikk du ordnet med den operasjonen?” Stian legger hodet litt på skakke og ser på meg, med det litt fjerne blikket som ofte følger med år i psykose. Han spør om dette omtrent hver gang vi møtes, så jeg vet at det kommer og har forberedt en versjon av det samme svaret jeg alltid gir. “Det er dessverre ikke noe vi får gjort, MR viste jo at det ikke var noe galt med ryggen din, dessuten opererer vi ingen her på DPS-et». Han ser skuffet på meg, så her er det best å komme med noe løsningsorientert litt kvikt. “Du har jo tilbud om å møte fysioterapeut og få hjelp til å lage et treningsopplegg, han kan ta deg inn på time på kort varsel”. Jeg vet jo at det er fånyttes jeg har mast om fysioterapi, og om å gå tur i over ett år allerede. “Det kan ikke ordnes med trening, de må opereres ut, det har jeg jo sagt”. Joda, han hadde sagt det; problemet var at med “de” mente han heksene som hadde tatt bolig i ryggraden hans og påførte han store smerter. Det var lite trolig at verken trening eller operasjon kunne bøte på det. “Men, jeg må få hjelp, de plager og piner meg hver dag. De har drept hele meg bit, for bit, det er kun ryggen igjen”. Han ser på meg igjen, og jeg kjenner at det er vanskelig å klare å holde det desperate blikket som møter meg. Hvorfor er det så vanskelig å hjelpe han? Hvor lenge skal han gå slik?
Jeg har kjent Stian i over tre år. Han er en mann rundt førti år som er svært plaget av under merkelappen paranoid schizofreni. Lidelsen slo inn med full kraft da han var i starten av tjueårene, etter en allerede vanskelig start på livet. Han har i utgangspunktet en god familie som vil han vel. Mor, far og en fem år yngre søster. Jeg har hatt mye kontakt med dem. Jeg vet at de vil han vel og at de selv kjenner på mye skyld for at han er så syk. Da Stian startet på skolen, merket de at han hadde utfordringer både faglig og sosialt. Han hadde problemer med lesing og skriving og fikk etter hvert påvist dysleksi. En større utfordring var at han hadde vansker med å få venner. Han gikk mye alene og ble utsatt for mobbing. Og, da han trengte trygge voksne som mest raknet det hele da hans fire år gamle søster fikk påvist kreft. All oppmerksomhet ble rettet mot henne som nå kjempet for å kunne feire fem-årsdagen sin.
Foreldrene hadde ikke kapasitet til å håndtere “mer enn ett barn” som de senere har sagt. Søsterens lange opphold på sykehus gjorde at det sjelden var mer enn en voksen hjemme, og livet sirklet rundt en fireåring som fikk den lille kroppen pumpet full av cellegift. Stian selv var livredd for at søsteren skulle dø. Han var redd for at han hadde gjort noe galt som gjorde at hun ble syk, og han var livredd for å plage foreldrene med vanskene sine. Han hanglet seg på sett og vis gjennom grunnskolen og startet på videregående. Men det ble vanskeligere og vanskeligere å fungere i skolehverdagen, han isolerte seg på gutterommet og droppet til slutt ut. Foreldrene har fortalt at det var som om han da forsvant inn i et kaos og mistet grepet om det meste rundt seg. Søsteren hadde tilfrisket forlengst, nå var det han som var på vei ned i avgrunnen.
På gode dager kan han fortelle meg litt om heksene. De har drept ham og stjålet identiteten hans. Den Stian jeg snakker med eksisterer ikke lenger, han er en slags zombie som er underlagt heksenes kontroll. Kun deler av ryggraden har han igjen, men han er overbevist om at denne også vil dø innen kort tid. Smertene i ryggen forklarer han med at heksene er i ferd med å utslette han fullstendig. Stian og jeg har forsøkt å utforske disse fenomenene, hvor de kan komme fra og hva de betyr, men han har ingen sykdomsinnsikt og ingen annen forklaring enn hekser.
Jeg tar mot til meg og møter Stians blikk igjen. Jeg kunne så inderlig ønske at det fantes en knapp jeg kunne trykke på som fikk alle plagene vekk. Eller en mirakelmedisin; “Witches-be-gone-depot». Men jeg har ingen løsninger som vil hjelpe han her og nå, så jeg tyr til et av psykiatriens mest brukte botemiddel. “Stian, vi stikker ut, så kan du ta deg en røyk, jeg knabber cola fra kantinen”.
Kontekst og presentasjon av skrivegruppe
Vi er fire stykker som skriver dette essayet sammen. Vi har rukket å bli godt kjent allerede, men la oss raskt presentere oss. Julie er sykepleier og jobber på rusmedisinsk korttidspost. Vivian er sosionom og er rusveileder ved NAV i en større by. Anders er vernepleier og jobber på en spesialpost som hjelper mennesker med komplekse sykdomsutfordringer i behov av rehabilitering. Bjørg-Iren er sykepleier og jobber som case-manager på et FACT-team ved DPS. Selv om vi har ulik bakgrunn og arbeidserfaring, deler vi på mange måter de samme pasientene, utfordringene og historiene.
Da vi skulle velge en fortelling til dette essayet var det viktig for oss å velge noe vi alle kunne kjenne oss igjen i. Selve historien er fortalt av Bjørg-Iren, men vi hadde alle møtt “denne pasienten” i en eller annen form. Og vi hadde alle kjent på den store følelsen av maktesløshet i møte med så massive vrangforestillinger og så liten innsikt. Som hjelper er det lett å bli opphengt i tiltak i pasientmøter. Medisiner skal dempe symptomer, behandlingsplaner skal hjelpe pasienten til å nå mål og ulike behandlingsformer skal hjelpe pasienten til å ta steget ut i den friske verden. Vår erfaring er at selve grunnen til at pasienten i det hele tatt fikk en psykose kan komme litt i bakgrunnen. Kan man egentlig behandle en psykose uten å se på hvordan den oppsto?
Vi ønsket, sammen, å utforske ulike veier og forklaringer til Stians sykdom og lidelse, og har sett etter ulike teorier i litteraturen. Vi ønsket også å la våre tverrfaglige oppfatninger komme frem, og på den måten lære av hverandre. Etter å ha diskutert i gruppen valgte vi å utforske hvordan selvforstyrrelse og meningsbrudd kan utløse psykose og hva det betyr for psykoseforståelse. Siden Stian har hatt en vanskelig oppvekst, ønsket vi også å se psykosen i lys av dette. Til slutt ville vi se nærmere på vår egen rolle og hvordan vi som hjelpere på best mulig måte kan møte pasienter med et innenfraperspektiv.
Selvforstyrrelser og meningsbrudd i psykose
Stian og hans historie aktualiserer noen grunnleggende fenomen ved psykose: en dyp forstyrrelse i selvet og et sammenbrudd i meningsdannelsen. Når Stian sier at «den Stian jeg snakker med eksisterer ikke lenger» og beskriver seg selv som en «zombie» styrt av hekser, uttrykker han ikke bare vrangforestillinger, men en mer grunnleggende erfaring av at selvet er i oppløsning. Dette er kjernen i Paul Møllers fenomenologiske forståelse av psykose, der han beskriver hvordan schizofreni ofte innebærer en forstyrrelse i selvet som ligger dypere enn de synlige symptomene. I teksten Selvet og selvforstyrrelser beskriver han hvordan psykose innebærer endringer i måten man er seg selv på, og at disse endringene kan innebære en svekket opplevelse av at tanker, følelser og erfaringer tilhører en selv (Møller, 2018, s. 77-86). Stians utsagn om at identiteten hans er stjålet og at han kun har «deler av ryggraden igjen», illustrerer nettopp denne grunnleggende fremmedgjøringen fra seg selv.
Selvforstyrrelser som grunnlag for vrangforestillinger
Møller understreker at selvforstyrrelser ofte ligger til grunn for de mer synlige psykotiske fenomenene, som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Han beskriver hvordan en person kan oppleve at verden kan miste sin vante selvfølgelighet og oppleves som fremmed eller utrygg når selvet forstyrres (Møller, 2018, s. 77-86). I Stians tilfelle ser vi dette i hans urokkelige overbevisning om at heksene har tatt bolig i ryggraden hans og er i ferd med å utslette ham. For en utenforstående kan dette fremstå som en konkret vrangforestilling, men sett gjennom Møllers perspektiv er det også et uttrykk for en dypere eksistensiell disintegrasjon. Heksene blir et språk for noe som ikke lenger lar seg uttrykke gjennom vanlige begreper: en opplevelse av at selvet er truet, invadert og i ferd med å gå i oppløsning.
Når Stian sier at heksene «har drept hele meg bit for bit», er dette ikke bare et bilde på smerte, men en beskrivelse av en identitet som ikke lenger oppleves som sammenhengende. Møller beskriver dette som en forstyrrelse i selvet som gjør at personen ikke lenger kan stole på egne sanseinntrykk, tanker eller kroppslige erfaringer (Møller, 2018, s. 77-86). Stians smerter i ryggen blir dermed ikke bare somatiske plager, men en kroppslig manifestasjon av en indre oppløsning.
Meningsbrudd og behovet for forståelse
I teksten Å forstå er et universelt menneskelig behov argumenterer Møller for at mennesker i psykose ofte strever med et sammenbrudd i meningsdannelsen. Han skriver at forståelse er et grunnleggende menneskelig behov, og at psykose kan innebære at evnen til å skape mening i erfaringene svekkes eller faller bort (Møller, 2018, s. 39-50). Dette er tydelig i Stians liv. Han forsøker å skape mening i en tilværelse som oppleves kaotisk og truende, og heksene blir en forklaringsmodell som gir struktur til det uforståelige. Når han spør gjentatte ganger om en kan «ordne operasjonen», er det ikke bare et ønske om medisinsk hjelp, men et desperat forsøk på å få kontroll over en virkelighet som ikke lenger henger sammen.
Møller understreker at fagpersonens rolle ikke først og fremst er å korrigere eller avvise pasientens forståelse, men å møte den med nysgjerrighet og respekt. Han poengterer at fagpersonens forståelse må ta utgangspunkt i pasientens egen opplevelsesverden (Møller, 2018, s. 39-50). I møte med Stian blir dette en krevende øvelse. En vet at det ikke finnes noen operasjon som kan fjerne heksene, og en vet at fysioterapi ikke vil gi mening for ham. Likevel forsøker en å møte ham med en form for anerkjennelse og omsorg, selv når en kjenner på avmakt. Dette er i tråd med Møllers poeng om at forståelse ikke alltid handler om å finne løsninger, men om å være til stede i den andre sitt meningsbrudd (Møller, 2018, s. 39-50).
Primærkilden til kunnskap om psyken: å lytte til Stians verden
I Primærkilden til kunnskap om psyken argumenterer Møller for at den viktigste kilden til kunnskap om psykiske lidelser er menneskers egne erfaringer. Møller fremhever at det først og fremst er menneskers egne, intenst ekte og ofte smertefulle erfaringer som gir innsikt i psykens natur (Møller, 2018, s. 31-36). Dette perspektivet utfordrer en praksis som ensidig fokuserer på symptomer, diagnoser og behandlingsplaner. I Stians tilfelle er det lett å bli fanget i et medisinsk språk som beskriver ham som en mann med paranoid schizofreni, manglende sykdomsinnsikt og vedvarende vrangforestillinger. Men Møller minner oss om at vi må lytte til hva Stian faktisk forsøker å uttrykke.
Når Stian sier at han er «død» og at identiteten hans er stjålet, er dette ikke bare psykotisk innhold, men en eksistensiell erfaring av tap, smerte og oppløsning. Hans fortelling om heksene kan forstås som et forsøk på å gi form til noe som ellers ville vært ordløst. Han argumenterer for at fagpersonen må forsøke å trenge inn i pasientens opplevelsesverden for å forstå hva som står på spill. Dette innebærer ikke å bekrefte vrangforestillinger, men å anerkjenne at de uttrykker noe sant om personens indre tilstand (Møller, 2018, s. 31-36).
Varselsfasen og Stians utviklingshistorie
I Varselsfasens innhold – en hjelp til psykoseforståelse beskriver Møller hvordan psykose ofte utvikler seg gradvis, gjennom subtile endringer i selvopplevelse, kroppslige fornemmelser og relasjon til omverdenen. Han peker på at tidlige tegn kan være en opplevelse av at noe er annerledes, en økt selvbevissthet eller en følelse av at verden mister sin naturlige selvfølgelighet (Møller, 2018, s. 53-59). Når vi ser tilbake på Stians utviklingshistorie, blir dette tydelig. Han vokste opp med dysleksi, sosial isolasjon og mobbing, og i en periode der han trengte trygge voksne, ble familien rammet av søsterens alvorlige sykdom. Stian ble stående alene med sin frykt, skyldfølelse og opplevelse av å være til overs.
Møller beskriver hvordan slike belastninger kan bidra til en gradvis svekkelse av selvet, der personen mister fotfeste i egen identitet og i relasjonen til andre. Stians tilbaketrekning på videregående, isolasjonen på gutterommet og det gradvise tapet av funksjon kan forstås som en varselsfase der selvopplevelsen allerede var i ferd med å endres. Psykosen som senere brøt ut, kan dermed ses som en videreføring av en prosess som hadde pågått lenge (Møller, 2018, s. 53-59).
Faglig avmakt og relasjonens betydning
Fortellingen formidler også noe viktig om fagpersonens erfaring: avmakten som oppstår når man står i møte med lidelse man ikke kan fjerne. Ønske om at det fantes en «Witches-be-gone-depot», uttrykker en iboende menneskelig respons på Stians smerte. Møller minner oss om at relasjonen i seg selv kan være en form for hjelp, selv når vi ikke kan tilby løsninger. Møller peker på at forståelse og anerkjennelse kan bidra til å styrke eller gjenskape en viss sammenheng i pasientens opplevelsesverden (Møller, 2018, s. 39-50).
Når man foreslår en røyk og en cola, kan det ved første øyekast virke trivielt. Men i lys av Møller kan dette forstås som en måte å skape et lite rom av normalitet, fellesskap og menneskelig kontakt. Det er et øyeblikk der Stian får være mer enn sin psykose, og der en møter ham som et menneske, ikke som en diagnose. I en tilværelse preget av meningsbrudd kan slike øyeblikk være avgjørende (Møller, 2018, s. 39-50).
Møllers fenomenologiske perspektiv gir et språk for å forstå Stians erfaringer på en måte som går dypere enn symptomlister og diagnoser. Selvforstyrrelser og meningsbrudd fremstår som sentrale tema i hans historie, og Møllers tekster hjelper oss å se hvordan psykose kan innebære en grunnleggende oppløsning av selvet. Samtidig minner han oss om betydningen av å lytte, forstå og være til stede – også når vi ikke kan tilby løsninger. I møte med Stian blir dette i både en faglig og en menneskelig utfordring. Å stå i hans verden uten å miste fotfeste i sin egen, er krevende, men også noe av det mer meningsfulle psykisk helsearbeid kan innebære.
Oppvekstsvilkår og traumer sin betydning
Møtet med Stian utfordrer oss til å tenke helhetlig rundt sammenhengen mellom oppvekstsvilkår, traumer og utvikling av både kroppslige og psykiske plager. Hans historie preges av belastninger i barndommen, og i dag strever han med blant annet smerter og psykosesymptomer. Dette reiser et sentralt spørsmål: Hvordan kan erfaringer fra oppveksten bidra til å forme både kropp og sinn senere i livet?
Stians oppvekst fremstår som preget av flere risikofaktorer. Han opplevde mobbing, skolefaglige og sosiale utfordringer, og en familiesituasjon der oppmerksomheten i stor grad var rettet mot en syk søster. Dette kan ha ført til en opplevelse av å ikke bli sett eller ivaretatt emosjonelt. Ifølge tilknytningsteori som beskrevet av Kirkengen & Næss (2021, s. 51-52) er nettopp dette avgjørende. Barn er avhengige av trygge omsorgspersoner for å lære å regulere følelser og stress. Når slik støtte mangler, kan barnet utvikle utrygg tilknytning og få vansker med å håndtere belastninger senere i livet.
Kirkengen & Næss (2021) beskriver hvordan langvarige belastninger i barndommen kan føre til det som betegnes som toksisk stress. Dette er stress som overstiger barnets mestringsevne, særlig når det ikke finnes en voksen som kan dempe eller regulere reaksjonene. Over tid kan dette føre til det som kalles allostatisk belastning – en vedvarende aktivering av kroppens stress-systemer som gradvis sliter på organismen (s. 47 & 51). Dette perspektivet gir en viktig forståelsesramme for Stians situasjon. Hans kropp kan ha vært i konstant beredskap gjennom oppveksten, noe som kan bidra til utvikling av både psykiske og somatiske symptomer.
Et sentralt poeng for Kirkengen & Næss (2021) er at traumatiske erfaringer ikke bare lagres som minner, men også kan sette seg i kroppen. Dette fenomenet omtales som kroppsliggjøring av erfaringer. I Stians tilfelle kan dette bidra til å forklare hans smerte. Når erfaringer ikke blir bearbeidet eller satt ord på, kan de i stedet komme til uttrykk som kroppslige plager. Dette utfordrer en tradisjonell medisinsk forståelse der man søker en konkret fysisk årsak til smerte. I stedet åpner det for en forståelse av smerte som et meningsfullt uttrykk for tidligere belastninger (s. 96–98). Hos Stian kommer dette særlig til uttrykk gjennom hans opplevelse av smerte i ryggen, som han forklarer med at «heksene» holder på å utslette ham bit for bit. Han beskriver at han ikke lenger er et helt menneske, men at kun deler av ryggraden gjenstår, og at også denne snart vil dø. For oss fremstår dette som mer enn en vrangforestilling – det kan også forstås som et sterkt symbolsk uttrykk for en opplevelse av å være gradvis utslettet som menneske. I lys av hans oppvekst, der han over tid kan ha opplevd å bli oversett og alene, gir det mening at slike erfaringer «setter seg i kroppen».
Ryggsøylen kan i denne sammenhengen forstås som et bilde på det som holder oss oppe, både fysisk og psykisk. Når Stian opplever at denne er i ferd med å forsvinne, kan det speile en opplevelse av å miste seg selv og sin egen eksistens. Smerten blir da ikke bare kroppslig, men også eksistensiell. Det gjør det utfordrende for oss som fagutøvere, fordi vi ikke kan møte smerten hans med medisinske forklaringer eller tiltak – vi må også våge å møte det menneskelige innholdet i det han uttrykker.
Stians psykosesymptomer kan også forstås i lys av traumeteori. Kirkengen & Næss (2021) beskriver hvordan alvorlige og langvarige belastninger kan påvirke individets virkelighetsforståelse. Når et barn vokser opp i utrygge omgivelser, kan det utvikle en grunnleggende følelse av fare og mistillit. Dette kan senere bidra til forstyrrelser i hvordan man tolker egne tanker og omgivelsene rundt seg. Psykose kan dermed sees som et uttrykk for en overbelastet psyke, der grensene mellom indre og ytre virkelighet brytes ned (s. 98–99). I Stians tilfelle kommer dette til uttrykk gjennom forestillinger om at han ikke vet om han er død eller levende, og at noen har tatt over hans identitet. Dette kan forstås som en eksistensiell usikkerhet, der opplevelsen av seg selv og virkeligheten er blitt ustabil. Når vi ser dette i sammenheng med hans oppvekst, får det en dypere mening. Som barn levde han med en konstant frykt for at søsteren skulle dø. En slik vedvarende redsel kan ha skapt en grunnleggende uro knyttet til liv og død. Når slike følelser ikke blir bearbeidet eller regulert i trygge relasjoner, kan de senere komme til uttrykk på mer ekstreme måter. Det er derfor mulig å forstå Stians psykosesymptomer som en videreføring av tidligere erfaringer. Frykten for å miste søsteren kan ha vært så overveldende at den ikke lot seg romme, og dermed har
«levd videre» i ham som en form for indre kaos. Denne forståelsen gjør det lettere for oss å møte Stian med nysgjerrighet og respekt, fremfor å avvise symptomene som meningsløse eller irrasjonelle.
Kirkengen & Næss (2021) fremhever også begrepet «vernende strategier». Dette handler om hvordan mennesker utvikler måter å håndtere overveldende erfaringer med. Strategier som en gang var nødvendige for å overleve, kan senere fremstå som symptomer. For eksempel kan dissosiasjon eller tilbaketrekning være måter å beskytte seg på i en vanskelig situasjon, men i voksen alder bidra til psykiske vansker (s. 97). I møte med Stian blir det derfor viktig å spørre ikke bare hva som er galt, men hva hans symptomer kan være uttrykk for. Dette perspektivet påvirker oss sterkt i møtet med Stian. I stedet for å se ham som en pasient med «uforklarlige» smerter og psykose, begynner vi å se et menneske med en historie som gir mening. Vi kjenner på en form for ydmykhet- en erkjennelse av at det vi først kan oppfatte som symptomer, også kan være uttrykk for noe dypt menneskelig. Samtidig kjenner vi på en uro. Det er krevende å stå i møte med lidelse som ikke lar seg løse.
Vi merker også et behov for å «fikse», kanskje en «Witches-be-gone-depot». Når vi ikke får det til, merker vi sårbarhet i oss selv. Kanskje handler noe av dette om vår uro i møte med det som ikke kan kontrolleres? I møte med Stian blir vi minnet om at det å være fagutøver ikke alltid handler om å reparere, men om å tåle å stå i det uavklarte sammen med et annet menneske.
Kirkengen & Næss (2021) understreker betydningen av en traumeinformert tilnærming i helsetjenesten, som innebærer kunnskap om hvordan traumer påvirker mennesker, og å unngå handlinger som kan føre til retraumatisering (s. 238–239). I Stians tilfelle kan dette bety å møte ham med forståelse, forutsigbarhet og respekt, og å anerkjenne sammenhengen mellom hans erfaringer og symptomer. Det handler også om å skape en trygg relasjon, der han kan oppleve å bli sett og hørt på en måte han kanskje ikke har erfart tidligere. Samtidig pekes det på at mennesker reagerer ulikt på belastninger. Selv om Stian har hatt en vanskelig oppvekst, betyr ikke dette at utfallet var gitt. Individuelle forskjeller, som genetisk sårbarhet og tilgang på støtte, spiller også en rolle (s. 238).
Hjelperrollen i et relasjonelt arbeid
Fortellingen om Stian aktualiserer erfaringer vi kjenner igjen fra egen praksis, hvor møtet med personer med alvorlig psykoselidelse ofte preges av ulike virkelighetsforståelser. I fortellingen kommer dette til uttrykk gjennom Stians overbevisning om at «hekser har tatt bolig i ryggraden hans». På den ene siden har vi som fagutøvere et ansvar for å forstå og forklare personens opplevelser innenfor en faglig ramme. På den andre siden kan denne forståelsen også innebære en form for definisjonsmakt, hvor personens erfaringer oversettes til symptomer og diagnose (Bjørlykhaug, 2018, s. 72). Dette kan bidra til at personen reduseres til sin lidelse, fremfor å bli møtt som et menneske i sin livssituasjon.
Samtidig opplever vi et sterkt ønske om å hjelpe, men blir stående i en avmaktsfølelse når lidelsen ikke lar seg lindre. I møte med Stian merker vi også en indre uro i oss selv, en del av oss ønsker å avvise det han sier, fordi det fremstår uforståelig og utenfor vår faglige virkelighetsforståelse. Vi kjenner også på et ubehag ved å stå i noe vi ikke kan forklare eller reparere. Kanskje handler noe av dette også om vårt behov for kontroll? Dette gjør oss usikker på hvordan vi faktisk møter Stian i slike situasjoner. Kan dette behovet føre til at vi i større grad forsøker å korrigere eller styre samtalen, fremfor å bli værende i det han forsøker å formidle? Og hva skjer med relasjonen dersom vårt behov for forståelse blir viktigere enn hans opplevelse av å bli møtt? Det setter oss i et dilemma: i hvilken grad skal vi forsøke å korrigere personens forståelse, og i hvilken grad skal vi forsøke å forstå den? Dette reiser et mer grunnleggende spørsmål om hva hjelperrollen egentlig innebærer i møte med personer med psykoselidelse. I slike møter utfordres vi til å forholde oss til pasientens erfaring som meningsfull, samtidig som vi må navigere i spenningen mellom faglig forståelse og relasjonell tilstedeværelse. Dette innebærer også å tåle en usikkerhet i rollen som hjelper, hvor vi ikke nødvendigvis har svarene, men likevel må være til stede i relasjonen.
I slike møter aktualiseres også en mer krevende side av hjelperrollen, hvor følelsen av maktesløshet kan ledsages av frustrasjon. I møte med pasienter med vedvarende vrangforestillinger og manglende innsikt kan det oppstå et sterkt behov for å realitetsorientere og tydeliggjøre en faglig forståelse av situasjonen. Det kommer tydelig frem i fortellingen, hvor Stian er overbevist om at det finnes hekser i ryggraden hans som må opereres bort. I møte med hans gjentatte spørsmål om operasjon merker vi hvordan behovet for å gi et korrekt og faglig svar aktiveres, samtidig som vi vet at svaret ikke vil gi mening for ham.
En slik tilnærming innebærer en risiko for å svekke relasjonen. Relasjonelle perspektiver understreker betydningen av å møte pasientens erfaring med åpenhet, nysgjerrighet og respekt, fremfor å avvise den som feil (Aarre & Hem, 2023, s. 73-76). I tråd med Møller (2018, s. 36) kan pasientens opplevelser forstås som subjektivt meningsfulle, og ikke primært som noe som skal vurderes som sant eller usant. Dette utfordrer oss i situasjoner hvor det vi møter fremstår som uforståelig, og hvor behovet for å fastholde en alternativ forståelse er sterkt til stede. Vi opplever her en spenning hvor vi må balansere mellom ønsket om å være ærlig og behovet for å bevare kontakt og tillit i relasjonen. Vi stilles dermed overfor et krevende spørsmål: Kan det å unnlate å korrigere i noen tilfeller bidra til å opprettholde lidelse? Dette utfordrer også vår forståelse av hva det vil si å hjelpe, særlig når det som fremstår som riktig fra et faglig perspektiv ikke nødvendigvis bidrar til å styrke relasjonen.
Når vi ikke kan endre Stians opplevelse, blir spørsmålet hva vi da faktisk kan bidra med i relasjonen. I slike situasjoner fremstår ikke relasjonen som et middel for å oppnå noe annet, men som selve utgangspunktet for hjelpen. Dette innebærer å være til stede i møte med erfaringer vi ikke forstår, uten å avvise eller gå inn i dem. Dette kommer til uttrykk når hjelperen inviterer Stian med ut for å ta en røyk, til tross for at problemstillingen rundt heksene i ryggen ikke lar seg løse. Samtidig viser det seg i hvordan Stian gjentatte ganger spør om operasjon, noe som kan illustrere hvordan relasjonen preges av gjentakelser, hvor hjelperen må forholde seg til de samme temaene over tid uten at det nødvendigvis skjer en endring. Dette kan også forstås i lys av det Mandelid (2022, s. 173-174) beskriver som et «behov-frykt-dilemma», hvor personen både søker kontakt og hjelp, samtidig som relasjonen kan preges av ambivalens og motstand. I møte med Stian kommer dette til uttrykk gjennom hans vedvarende behov for hjelp, samtidig som hans forståelse av situasjonen gjør det vanskelig å etablere en felles forståelsesramme. Dette skaper en spenning i relasjonen, hvor han både søker hjelp og samtidig avviser de rammene hjelpen tilbys innenfor. Situasjonen kan også forstås i lys av at psykose innebærer en grunnleggende forstyrrelse i opplevelsen av selvet (Møller, 2018, s. 43-44), noe som kan gjøre det vanskelig å etablere en delt forståelse i relasjonen. Dette stiller krav til oss som hjelpere å stå i relasjonen over tid, uten at det nødvendigvis fører til endring, men hvor det å opprettholde kontakt i seg selv kan ha en verdi. Dette kan forstås som en sentral del av hjelperrollen i møte med alvorlig psykose, hvor relasjonen ikke først og fremst er et verktøy for endring, men en forutsetning for at hjelp i det hele tatt kan være mulig.
Fortellingen synliggjør også noen av begrensningene i relasjonsarbeidet. Til tross for oppfølging over flere år, fremstår relasjonen til Stian som preget av lite utvikling, hvor de samme temaene og problemstillingene vedvarer. Dette utfordrer en forståelse av relasjonen som et redskap for endring, og aktualiserer spørsmålet om hva relasjonens funksjon er når utviklingen uteblir. I praksis er dette noe som også kan gjenkjennes i arbeid med personer med alvorlig psykoselidelse, hvor relasjonen i perioder kan være preget av begrenset utvikling snarere enn endring. I slike situasjoner kan relasjonen i større grad handle om å opprettholde kontakt, fremfor å skape endring. I arbeidet med Stian kan dette innebære at hjelpen består i å være tilgjengelig over tid, og å sikre et minimum av stabilitet i en ellers uforutsigbar situasjon. Samtidig kan det oppstå perioder hvor tilstanden forverres, og hvor mer omfattende tiltak kan bli nødvendig. Slik synliggjøres hvordan relasjonsarbeid ikke alltid fører til utvikling, men likevel kan ha en viktig funksjon i å ivareta personen over tid. Dette innebærer også en erkjennelse av at hjelperrollen i slike situasjoner ikke nødvendigvis handler om å skape endring, men om å stå i relasjonen også når endringen uteblir. Samtidig etterlater dette oss et spørsmål vi ikke enkelt finner svar på. Hvor lenge skal man bli stående i en relasjon som i liten grad utvikler seg? Når blir det å «være til stede» utilstrekkelig? Og, hva gjør det med oss som fagutøvere å stå over tid i en relasjon preget av avmakt og gjentakelse?
Til slutt sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar. Stians historie utfordrer oss til å se forbi symptomer og diagnoser, og til å forsøke å forstå det menneskelige innholdet i det som kan fremstå som uforståelig. Gjennom de ulike perspektivene i essayet blir det tydelig at psykose ikke kan reduseres til én forklaringsmodell, men må forstås i et samspill mellom selvforstyrrelser, livserfaringer og relasjonelle forhold. Samtidig synliggjør fortellingen hvor krevende det er å stå i hjelperrollen når lidelsen ikke lar seg løse. Kanskje ligger noe av svaret nettopp her: At hjelp ikke alltid handler om å endre, men om å bli værende. Å tåle avmakten, og likevel møte den andre med tilstedeværelse, respekt og utholdenhet. I møte med Stian blir det tydelig at selv når vi ikke kan fjerne lidelsen, kan vi fortsatt bety en forskjell.
Litteraturliste
Bjørlykhaug, K. I. (2018). Er psykiske problem sosiale problem? Om krafta i konteksten og definisjonsmakta i samfunnet. I B. Karlsson & M. Borg (Red.), Perspektiver på psykisk helse- og rusarbeid- recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling (s. 69-82). Fagbokforlaget.
Hem, M. H. & Aarre, T. F. (2023). Relasjonsarbeidet sitt potensial og den kontekstuelle modellen. I. M. H. Hem & T. F. Aare (Red.), Relasjonens betydning: Om fundamentet i psykisk helse- og rusarbeid (s. 71- 87). Gyldendal Norsk Forlag.
Kirkengen, A. L. & Næss, A. B. (2021). Hvordan krenkede barn blir syke voksne (4.utg.). Universitetsforlaget.
Mandelid, L. J. (2022). Å lytte til hjertespråket: Den relasjonelle arven etter Ferenzci. I C. Schact- Magnussen, G. B. Haugen, A. Ek & S. Haugsgjerd (Red.), Relasjonsboka-Relationsbogen: Dynamisk relasjonsarbeid- medmenneskelig, sammenhengende og effektiv behandling for mennensker med psykiske lidelser (s. 161-180). Hertervig Akademisk.
Møller, P. (2018). Schizofreni- en forstyrrelse av selvet: forståelsens betydning for klinisk virksomhet. Universitetsforlaget.