Vanlig ulykkelig av Erika Gullestad

Bokomtale skrevet av Karin Blix Flage

Boken begynner med at Siri Gullestad forteller om seg selv som ung og forelsket i en mann som løy om at han også var i et annet forhold. Skammen hun følte gjorde at hun kom seg ut av forholdet. Langt senere hos en psykoanalytiker ble hennes egenfordømmelse og selvbedrag møtt med en annen forståelse av hvem hun hadde vært i forholdet. Hun hadde bare vært tillitsfull. Og det kunne hun akseptere hos seg selv. Hun ble fri fra en kanskje fastlåst selvbebreidelse. 

Og slik beskriver hun nært og personlig sin vei inn i å lære og forstå hvordan psykoanalytisk tenkning kan få oss til å oppdage vårt selvbedrag. «Vi er ikke herrer i eget hus» sier Freud.

Hun ønsker med boken å vise at den psykoanalytiske forståelsesmåte er helt nødvendig i samfunnet i dag. Dette får hun til ved å la oss få ta del i hvordan hennes egen faglige og menneskelige utvikling er filtret inn i og forstått gjennom psykoanalytisk tilnærming. Og slik fortsetter hun nært og personlig  å fortelle om hvordan hun har høstet kunnskap fra filosofi, psykiatri, litteratur og egen erfaring med pasienter. Egentlig beskriver hun historien om hvordan psykoanalytisk tenkning påvirket virkelighetsoppfatningen og menneskesynet etter Freud. 

Vi får også en liten innføring i psykologifagets tilblivelse i Norge. Schelderups særegne metode, forskning på traumer, W. Reichs betydning i norsk psykiatrihistorie. («Du må ikke sove», psykoanalysen i Norge, er en bok av Håvard Friis Nilsen som kan anbefales) Dermed forteller hun egentlig historien om hvordan psykologien ble et anerkjent fag i Norge sterkt kritisert av naturvitenskapelig tenkning innen medisin

Første del av boken får vi bli med på hennes egen utdanning og utvikling i det hun deler med oss hva Freud har forstått og tenkt og hvordan psykoanalysen også er blitt kritisert, modifisert og videreutviklet gjennom kloke fagutøvere. Ved å beskrive egen praksis viser hun hvordan en psykoanalytisk tilnærming gir pasienten en mulighet til å ta ansvar for eget liv, bli fri. Men ikke nødvendigvis lykkelig. 

Hun tar inn traumetenkning, tilknytningsteori og gjør dette gjennom eksempler og analyser av  bl.a. Ibsens drama: «Villanden», analyserer Vigdis Hjort sine fortellinger om egen oppvekst, tar for seg Anders Behring Breiviks tanker og handlinger. Gjennom kjent litteratur og dagsaktuelle eksempler synliggjør hun svakhetene i dagens helsevern. 

Hun er opptatt av barns utvikling og viser gjennom pasienthistorier hvordan en kan forstå og møte barn og voksne. I det hele tatt favner boken om så mange temaer i menneskelig utvikling og i hvordan kultur og samfunn, krig og traumer spiller inn i forståelsen av det å skulle hjelpe mennesker til å forstå seg selv og ta ansvar «En usentimental oppriktighet» en motsats til å vise seg frem som glad og vellykket. En motsats til positiv tenkning i psykologien. En kritikk til dagens allmenne holdninger og dagens praksis i psykisk helsevern med evidensbaserte hurtige behandlinger. Ting tar tid og livet skal leves slik det blir for hver og en. Traumer, overgrep, katastrofer, krig og tap. Du får det ikke bort med en lykkepille. Du må forholde deg til det på en respektfull og ansvarlig måte. Smerten, sorgen, raseriet, fortvilelsen må tas imot, bæres og etter hvert tåles. Det betyr at møtet med hjelpeapparat må romme dette som igjen betyr at strukturen i systemet ikke må ha en bedriftsøkonomisk tenkning som styrer etter fastlagte rammer for bruk av tid og evaluerer arbeidet ut fra objektive kriterier, profitt og pengebruk.

På en måte er boken en historisk gjennomgang av hvordan humanistisk og naturvitenskapelig tenkning har utviklet seg og forandret seg i vår forståelse av den verden vi lever i i dag. Hennes engasjement favner vidt hun viser til hvordan samfunnet forholder seg til svakhet, til det å bli gammel, til det å elske, til det å ha et arbeid. Vanskelig teori blir beskrevet gjennom eksempler som gjør det lett å forstå, lære og gjenkjenne.

Boken er til å bli klok av.