Forfattere: Jens Fredrik Bjørkli Sæther, Aina A. Angeltvedt Perez, Tina Birgitte Kjersem og Haset Taye Solomon
Han sitter litt fremoverbøyd i stolen, med hetten trukket halvveis over hodet. Han ser betydelig eldre ut enn ved forrige innleggelse. Hendene beveger seg urolig langs buksekanten. Jeg sitter skrått overfor ham på det lille samtalerommet. Det lukter svakt av kaffe og svette, han ser stresset og sliten ut. Jarle har vært innlagt i noen dager nå. Da han først kom til avdelingen, ville han ikke snakke med oss. Han lukket øynene, og barrikaderte seg på pasientrommet. Politiet hadde hentet ham hjemme, naboene ringte og meldte bekymring. De våknet av at de hørte ham rope ut av vinduet om natten, han hadde også knust flere bilruter i gaten. I journalen står det «forverring av psykose og symptomtrykk» og «pågående rusinntak».
Jeg spør hvordan han har det i dag. Han trekker på skuldrene, og ser rett forbi meg. Hvorfor spør du meg om det, hva tror du? sier han etter en liten stund, og ser mistenksomt på meg. Jeg forsøker å lette litt på trykket i rommet og smiler, det var for å bli bedre kjent med deg. Vi snakker videre om medisiner og søvn. Jeg merker at jeg holder meg til det kjente. Struktur. Symptomer. Skjemaet jeg har foran meg. Kartleggingen må gjennomføres.
Så blir det stille.
Han ser ned i gulvet før han sier, nesten lavmælt: «Det begynte vel egentlig da jeg var liten.»
Jeg kjenner at jeg retter meg litt opp i stolen. Han forteller om en barndom preget av uro. Mor og far som ruset seg daglig i perioder. Han beskriver en far som ikke mestret sitt eget sinne, og ble voldelig mot Jarle. Om natten lå han våken og lyttet etter skritt i gangen. Han forteller om grov omsorgssvikt. «Det er litt sånn inni hodet mitt også» sier han. «Jeg må følge med hele tiden. Det er som om noen snakker stygt til meg der også”.
Jeg kjenner et sug i magen. Han begynner faktisk å åpne seg, han prater. Samtidig registrerte jeg at vi egentlig skulle gjennomgå kartlegging før legevisitten. Jeg nikker og ber ham fortelle mer. Han beskriver hvordan han begynte å ruse seg som tenåring. «Det var eneste måten å få ro på.» Stemmen er rolig nå. Nesten klar. Et øyeblikk opplever jeg at det han forteller henger sammen. At traumene, uroen i oppveksten og rusen – det danner en slags mening. Ikke som symptomer løsrevet fra hverandre, men som spor av noe levd. Så banker det på døren. Det er tid for visitt. Mens legen stiller spørsmål om dosejustering, sitter han stille i stolen igjen. Hetta er trukket litt lenger frem. Jeg blir stående og lure på hva som skjedde med historien som så vidt hadde begynt å ta form. Når vil jeg få muligheten til å lytte videre til resten av historien hans?
Avgrensing
Møtet med Jarle belyser noe som vi alle kjenner oss igjen i. Han representerer en pasientgruppe med sammensatt sykdomsbilde og problematikk. Hvor det er lett for oss å kjenne på at det er mye som må bearbeides hos ham, og at dette er noe som vil kreve tid. Dette er ofte en pasientgruppe som vi ser har gjentatte innleggelser, og som vi opplever blir stabilisert, for deretter å skrives raskt ut av behandling.
Vi kjenner på en følelse av at hans behov krever noe helsevesenet ikke alltid har tid og kapasitet til. Våre erfaringer er at mange pasienter med sammensatte “problemer” ofte også har traumatiske livshistorier. Dette reiser spørsmål hos oss: Hva risikerer vi å overse når vi i større grad retter oppmerksomheten mot symptomer fremfor mennesket bak symptomene? Og hva skjer med forståelsen av psykose og rusproblematikk dersom livshistorien i mindre grad får tre frem?
Vi ønsker å belyse hvordan det er å arbeide tett på mennesker som har opplevd sterke traumer, og hvilken rolle traumer spiller i utviklingen av psykiske lidelser, i hovedsak ROP diagnoser (samtidige rus- og psykiske lidelser). Vi ønsker å øke forståelsen for ROP pasientenes livssituasjon i lys av ulike teorier.
Vårt hovedfokus vil være på betydningen av traumer i utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, herunder ROP-problematikk. De senere tiårene har forståelsen av psykisk sykdom i økende grad blitt utvidet fra et rent symptom- og diagnosefokus til også å omfatte menneskers livserfaringer og oppvekstsvilkår. Det er viktig for oss å påpeke at vi er bevisst på at ikke alle som har psykiske lidelser har opplevd traumer, og motsatt; at ikke alle som opplever traumer blir psykisk syke (Lauveng, 2015, s. 74). Vår tekst vil rette søkelys mot pasienter med psykoselidelser som også har erfaringer med utviklingstraumer fra oppveksten. En metaanalyse av 250 studier viser at en betydelig andel av personer med schizofrenidiagnoser – som regnes blant de mest alvorlige psykoselidelsene – har erfaringer med seksuelle eller fysiske overgrep i oppveksten, i enkelte tilfeller opp mot 60 prosent (Fosse & Dersyd, 2007, sitert i Hagen, 2025, s. 19–20).
Forfatterne er fire yrkesutøvere fra ulike profesjoner, og arbeidsplasser innen psykisk helsearbeid. Fortellingen som essayet tar utgangspunkt i er en hendelse fra praksis til en av oss, som har gjort inntrykk på oss som fagutøvere og som mennesker, og som vi alle kjenner oss igjen i. Av hensyn til personvern og taushetsplikt er personen i fortellingen gitt det fiktive navnet «Jarle». Jarle har vært innlagt flere ganger, han er i begynnelsen av trettiårene. Vi har valgt å bruke «vi» som fortellerstemme i teksten. Dette gjenspeiler at essayet er skrevet som et felles refleksjonsarbeid hvor våre ulike erfaringer og perspektiver danner grunnlaget for videre drøfting. Et naturlig sted for oss å gå videre vil være å se nærmere på traumerens betydning i lys av psykiske lidelser.
Hva er traumer?
Begrepet traume stammer fra gresk og betyr «sår» eller «skade». Opprinnelig ble det brukt innen somatikken for å beskrive en ytre belastning kroppen ikke klarer å stå imot, noe som fører til fysisk skade. Denne forståelsen er senere overført til psykologien, hvor traumer forstås som en form for psykisk skade eller sår som påføres individets psyke (van der Kolk sitert i Nordanger, 2026, s. 20). Selv om det finnes flere definisjoner innen psykiatrien, kan traumer generelt beskrives som «En hendelse eller vedvarende betingelser som overvelder personens kapasitet til å integrere den emosjonelle opplevelsen, og som oppleves som en trussel mot eget, eller nære andres, liv eller kroppslige integritet» (Saakvitne et al. sitert i Nordanger, 2026, s. 20).
Det finnes mange ulike typer belastninger som kan oppleves på denne måten, men det er hensiktsmessig å skille mellom enkeltstående og komplekse traumer. Enkeltstående traumer viser til avgrensede hendelser med akutt belastning, som for eksempel ulykker, voldshendelser eller plutselig død. Komplekse traumer derimot, kjennetegnes av gjentatte og langvarige belastninger som i stor grad påvirker individets liv. Slike erfaringer oppstår ofte i nære relasjoner og kan inkludere vedvarende omsorgssvikt, langvarig fysisk, psykisk eller seksuell vold, oppvekst med rus eller alvorlig psykisk sykdom hos foreldre, samt mobbing og sosial ekskludering.
Komplekse traumer kan ramme både barn og voksne, men når slike belastninger skjer i barndommen, omtales de gjerne som utviklingstraumer (Nordanger & Braarud, sitert i Nordanger, 2026, s. 21). I litteraturen brukes også begreper som «relasjonstraumer» og «barndomstraumer», men i denne teksten benyttes betegnelsen utviklingstraumer.
Sammenheng mellom traumer og psykisk lidelse
De siste tiårene har det vokst frem en økende erkjennelse av hvilke konsekvenser utviklingstraumer kan ha for folkehelsen. Tidligere har det eksistert en forestilling om at barn i liten grad påvirkes av alvorlige hendelser, blant annet fordi man antok at de ikke ville huske dem senere i livet. Nyere kunnskap utfordrer dette synet, og peker på at de tidlige barneårene er særlig formende, hvor belastende erfaringer ofte setter dype og varige spor i utviklingen (Nordanger et al., 2026, s. 23).
Samtidig viser en økende mengde forskning en tydelig sammenheng mellom traumatiske erfaringer og utvikling av psykiske lidelser. Et studie viser for eksempel at gjentatte utviklingstraumer i barndommen ser ut til å kunne øke risikoen for alvorlig psykisk lidelse betydelig, med anslag fra studier som indikerer en økning på mellom 70 og 240 prosent (Varese, 2012, sitert i Lauveng, 2015, s. 71). Dette viser ikke bare hvor alvorlige slike erfaringer kan være, men også hvor betydelig risikoen for psykisk lidelse øker. Et annet studie som har vekket vår interesse for temaet, som særlig har bidratt til å synliggjøre denne sammenhengen, er ACE-studien.
ACE – studie, eller Adverse Childhood Experiences Study, som betyr belastende barndomserfaringer, undersøkte hvordan slike erfaringer påvirker helse og fungering i voksenlivet, og har bidratt til et paradigmeskifte i forståelsen av dette feltet (Anda et al., 2020, sitert i Nordanger, 2026, s. 23). Studien begynte i San Diego på begynnelsen av 90-tallet og kartla ulike former for tidlig belastning, inkludert vold, omsorgssvikt og dysfunksjonelle familieforhold, og operasjonaliserte dette gjennom en såkalt ACE-score, hvor antall belastninger summeres. Resultatene var slående: jo høyere ACE-score en person hadde, desto større var risikoen for både psykiske og fysiske helseproblemer senere i livet. Studiet viste en klar dose–respons-sammenheng; flere og mer alvorlige belastninger ga høyere risiko. Dette inkluderte økt sannsynlighet for depresjon, angst, rusproblemer, kroniske sykdommer og alvorlige psykiske lidelser, inkludert symptomer innenfor psykosespekteret. Sammenhengen mellom belastende oppveksterfaringer og helseutfall illustreres ofte som en pyramide, der de tidlige traumatiske erfaringene danner grunnlaget nederst. Disse erfaringene kan påvirke hjernens utvikling, noe som igjen får konsekvenser for sosial og emosjonell utvikling. Over tid kan dette øke risikoen for ulik problematferd, som for eksempel rusbruk, aggressiv atferd, sosial isolasjon eller vansker med å etablere nære relasjoner. På lengre sikt er slike tidlige belastninger også knyttet til høyere forekomst av både fysiske og psykiske helseproblemer (Nordanger, 2026, s. 23–31).
Når vi ser disse studiene i lys av Jarles historie, bidrar de til å skape et mer forståelig bilde av hvorfor livet hans har blitt så utfordrende. Han beskriver gjentatt omsorgssvikt og vold, og en utrygg tilværelse med omsorgspersoner som ikke var tilgjengelige. Slike erfaringer kan ha lagt grunnlaget for hans nåværende kaotiske livssituasjon. For å kunne forstå konsekvensene av dette, må vi også ha innsikt i hvilke erfaringer som er nødvendige for en trygg utvikling – og hva som skjer når disse grunnleggende behovene ikke blir møtt.
Tilknytningsteori
Tilknytningsteori beskriver menneskers – og andre pattedyr – medfødte tilbøyelighet til å knytte sterke følelsesmessige bånd til nære omsorgspersoner. Teorien vokste frem gjennom observasjoner av små barns reaksjoner på separasjon og stress, og fremhever at det aller første båndet barnet knytter, som regel til foreldrene, legger grunnlaget for senere utvikling. Kvaliteten på denne tidlige tilknytningen påvirker både selvforståelse, emosjonell regulering og evnen til å etablere relasjoner senere i livet. Fundamentet i utviklingen balanseres mellom to eksistensielle drivkrefter: behovet for nærhet til andre og ønsket om selvstendig utforskning. I teorier om tilknytning beskrives disse som to handlingssystemer: tilknytningssystemet og systemet for nysgjerrig utforskning (Hagen, 2025).
Tilknytningssystemet kan forstås som et medfødt biologisk og psykologisk system utviklet for å sikre overlevelse. Når barnet opplever fare, stress eller utrygghet, aktiveres dette systemet, og barnet søker nærhet og trygghet hos omsorgspersonene. Gjennom gjentatt samspill med tilgjengelige og responsive omsorgspersoner utvikler barnet et tilknytningsmønster, som kan være trygt eller utrygt. Utrygg tilknytning deles ofte videre inn i unnvikende, ambivalent og desorganisert tilknytning. Disse tilknytningsmønstrene påvirker hvordan barnet lærer å regulere følelser, håndtere stress og forholde seg til andre (Hagen, 2025).
Når barnet mottar tilstrekkelig og konsistent omsorg, skapes en trygg base som gjør det mulig å veksle mellom nærhetssøk og utforskning. Denne vekslingen støtter utviklingen av en autonom identitet og legger grunnlag for psykisk robusthet. En sentral mekanisme i dette er reguleringstøtte, som kan forstås gjennom toleransevindu-modellen. Når barnets aktivering er innenfor vinduet, kan det lære og utvikle seg på en optimal måte. Hvis aktiveringen blir for lav (hypoaktivering) eller for høy (hyperaktivering), kan omsorgspersonens reguleringstøtte bidra til å bringe barnet tilbake i balanse. Dette skjer gjennom sansemessig trygghet og emosjonell integrasjon (Nordanger, 2026).
En viktig forutsetning for denne reguleringen er mentalisering, forstått som evnen til å forstå egne og andres mentale tilstander – å se seg selv utenfra og andre innenfra (Allen et al, sitert i Nordanger, 2026, s. 77). Når omsorgspersonen kan mentalisere barnet, støtter det barnets evne til å forstå og regulere egne følelser, og bidrar til utvikling av et sammenhengende selv. Manglende eller uforutsigbar omsorg kan derimot forstyrre denne prosessen og bidra til utrygge tilknytningsmønstre. Dette kan føre til vansker med å forstå egne reaksjoner, regulere følelser og tolke andres intensjoner, noe som igjen kan skape en grunnleggende opplevelse av utrygghet i relasjoner (Nordanger, 2026).
Utviklingstraumer, kan forstås som en kombinasjon av store stressbelastninger og fravær av reguleringsstøtte. Dette kan gjøre barnets alarmsystem oversensitivt, mens reguleringssystemet forblir underutviklet. Resultatet er et smalt toleransevindu med lett utløste hyper- og hyporeaksjoner, og redusert evne til mentalisering. Barn som ikke får hjelp til å integrere vanskelige erfaringer, kan miste følelsen av sammenheng og helhet i seg selv (Nordanger, 2026).
Jarle sin historie i lys av traumeteori
Når vi ser Jarles situasjon i lys av et traumeperspektiv, åpner det for en bredere forståelse av både psykosesymptomene og rusbruken hans. I et livsløpsperspektiv kan derfor psykosesymptomer forstås ikke bare som uttrykk for en sykdom isolert fra livserfaringer, men også som mulige reaksjoner på overveldende hendelser og langvarig stress gjennom livet.
Dette reiser imidlertid spørsmål om hvordan disse utviklingstraumene kan resultere i psykose og rusproblematikk. Hva ligger egentlig i begrepet ROP- diagnoser, og hvordan kan vi forstå symptomene Jarle beskriver – som stemmer, uro og mistillit – i lys av både medisinske og erfaringsbaserte perspektiver? I det følgende vil vi derfor gå nærmere inn på hva ROP- diagnoser innebærer, og hvordan ulike forståelsesmodeller kan bidra til å belyse Jarles situasjon.
Psykose
Psykose er en tilstand hvor personens opplevelse av virkeligheten er forstyrret. Det kan innebære hallusinasjoner (for eksempel å høre stemmer), vrangforestillinger (fastlåste tanker som ikke deles av andre) og forstyrret tenkning. I en psykose kan det også være vanskelig å skille mellom indre opplevelser og ytre virkelighet, noe som ofte fører til uro, forvirring og endret atferd (Johannessen & Joa, 2022, s. 24).
De vanligste psykoselidelsene inkluderer schizofreni, som kjennetegnes av vedvarende psykosesymptomer og ofte påvirker fungering over tid, samt schizoaffektiv lidelse, hvor psykosesymptomer opptrer sammen med stemningssvingninger. Bipolar lidelse og alvorlig depresjon kan også ha psykotiske trekk i enkelte faser. I tillegg finnes kortvarige psykoser og rusutløste psykoser, hvor symptomene er ofte mer tidsavgrensede eller knyttet til bruk av rusmidler (Grande & Jensen, 2022, s. 52-60).
Subjektivitetsmodellen
For å utdype forståelsen av psykose kan det være hensiktsmessig å se fenomenet i lys av subjektivitetsmodellen slik den presenteres av Møller (2018). I denne modellen rettes oppmerksomheten mot subjektivitet – hvordan vi opplever oss selv, og hva som skaper en opplevelse av å være et sammenhengende «jeg». Subjektiviteten forstås som en grunnleggende del av bevisstheten, som utvikles gjennom hele livet og bidrar til en opplevelse av kontinuitet og stabil identitet.
I møte med pasienter er det nettopp dette vi ofte ser er utfordrende, tap av subjektivitetsfølelse. Mange beskriver en følelse av å «miste seg selv» eller ikke lenger kjenne seg selv igjen. Dette kan forstås i lys av det Møller omtaler som selvopplevelse. Som viser til den umiddelbare opplevelsen av oss selv i øyeblikket (Møller, 2018, s. 47). Selvopplevelsen utvikles i relasjon til andre mennesker, særlig i tidlige livsfaser. Ifølge Lauveng (2015, s. 73) kan et skadet samspill eller gjentatte utviklingstraumer påvirke denne utviklingen negativt, og dermed svekke grunnlaget for en stabil identitetsopplevelse.
Møller (2018) skiller videre mellom selvopplevelse og selvforståelse. Mens selvopplevelse er spontan og ikke-tematisert, handler selvforståelse om hvordan vi bevisst fortolker og reflekterer og gir mening til selvopplevelsen. Dette inkluderer våre tanker om hvem vi er, våre relasjoner, roller og livsretning (Møller, 2018, s. 47-48). Når subjektiviteten forstyrres, vil det først påvirke selvopplevelsen, deretter selvforståelsen. Over tid kan dette gi opphav til det som betegnes som selvforstyrrelser.
Selvforstyrrelser innebærer en opplevelse av fremmedgjøring fra eget selv og egne erfaringer. Dette kan komme til uttrykk som en følelse av uvirkelighet, endrede kroppsfornemmelser eller en opplevelse av at tanker og sanseinntrykk ikke lenger oppleves som egne. Karlsen (2015 s. 63) beskriver dette som subjektive erfaringer hvor opplevelsen av egen tenkning og eget selv endres. Ifølge Møller (2018, s. 49) kan slike forstyrrelser representere et kritisk vendepunkt i den mentale utviklingen, hvor individet søker nye måter å forstå seg selv på. I noen tilfeller kan denne meningssøkende prosessen utvikle seg videre til psykose.
Dette perspektivet støttes også av Henriksen & Parnas, som peker på at flere forskere i økende grad vektlegger forstyrrelser i den grunnleggende selvopplevelsen som et kjerneproblem ved psykose, fremfor å fokusere ensidig på symptomer. Når personer med psykose beskriver at tanker ikke lenger er deres egne, eller at ytre krefter styrer dem, kan dette forstås som forsøk på å skape mening i en situasjon hvor opplevelsen av selvet er grunnleggende forstyrret (Henriksen & Parnas, 2012, Møller, 2005, sitert i Lauveng, 2015, s. 69).
Når vi ser Jarles situasjon i lys av subjektivitetsmodellen, åpner det for en dypere forståelse av hans erfaringer. Dersom selvopplevelsen formes gjennom livshendelser og relasjoner, blir det relevant å spørre hvilken identitet som har fått utvikle seg gjennom en oppvekst preget av vold, rus og uforutsigbarhet. Hans respons – «Hvorfor spør du meg om det? Hva tror du?» – kan tolkes som mer enn avvisning; det kan også uttrykke en sårbar eller uklar kontakt med eget indre liv.
Videre beskriver Jarle hvordan han hører stemmer som snakker nedsettende til ham, og hvordan disse krever oppmerksomhet. I lys av subjektivitetsmodellen kan dette forstås som at hans selvopplevelse i stor grad er blitt forstyrret eller overtatt av disse stemmene. Det som tidligere kunne vært en indre dialog, fremstår nå som noe fremmed og ytre.
Sett i sammenheng med et utviklingsperspektiv på psykose, kan Jarles symptomer forstås som noe som har utviklet seg over tid, snarere enn som en akutt og isolert tilstand. Gjentatte traumer og manglende reguleringsstøtte kan ha svekket grunnlaget for en stabil selvopplevelse, noe som igjen kan ha bidratt til utviklingen av hans psykotiske erfaringer.
Stress-sårbarhetsmodellen
Stress-sårbarhetsmodellen kan brukes til å forklare utvikling av psykiske lidelser her under psykose. De siste ti årene har det vært et økende fokus på det genetiske grunnlaget for psykose, altså en medfødt sårbarhet. Selv om genetiske forhold spiller en viktig rolle, har ikke forskere lykkes med å karakterisere dem. Sårbarhetsmodellen åpner for at også stresserfaringer eksempelvis; traumer, omsorgsvikt, mobbing, kan være en annen viktig komponent i utviklingen av psykose (Grande & Jensen, 2022, s. 63). Psykoselidelser forklares dermed som et komplekst samspill av psykologiske, sosiale og genetiske forhold som alle utgjør ulike faktorer for psykosens utvikling, derav navnet stress-sårbarhetsmodellen. Vi er alle født med stor eller liten grad av sårbarhet for utvikling av psykiske lidelser. Hvis sårbarheten er liten, skal det store miljømessige belastninger til for å utløse for eksempel en psykose. Hvis den medfødte sårbarheten derimot er stor, skal det lite belastninger til for at psykosen utløses (Karlsen, 2015, s. 149).
Som nevnt ovenfor kan sårbarhet oppstå som følge av flere ulike faktorer, blant annet også genetiske forhold, hvor forskning viser at det å ha nære slektninger med alvorlige psykiske lidelser kan innebære en økt risiko. I tillegg kan fødselskomplikasjoner og ulike somatiske sykdommer bidra til en slik sårbarhet (Karlsen, 2015, s. 152).
Det er vanskelig å vurdere hvor høy medfødt sårbarhetsgrad Jarle har. Som nevnt hadde begge hans foreldre rusproblematikk. Det er derfor en mulighet at Jarle har en medfødt sårbarhet, og det kan tenkes at Jarle da også er mer sårbar for å utvikle psykoser.
ROP-diagnoser
Alle i gruppen har erfaring fra arbeid med psykiatri og rus, og vi opplever at disse ofte går hånd i hånd. Bramness trekker frem at det tidvis være utfordrende å skille rusmiddelproblematikk fra psykisk sykdom. Faktisk vil opp mot halvparten av alle med psykoselidelser bruke rusmidler eller ha en form for avhengighetslidelse. Det kan være vanskelig å forstå hva som egentlig kom først; rusproblemet eller psykosen. Det kan tenkes at rusmidler ofte fungerer som en form for selvmedisinering ved psykiske lidelser, samtidig ser vi ofte at rusmiddelbruken forverrer den psykiske lidelsen (Bramness, 2022, s. 129-130). I tilfellet til Jarle ser vi nettopp dette utfolde seg; en ung mann som har en sterk indre uro, og det kan tenkes at han finner en form for dempende ro ved å ruse seg. Samtidig vet vi av erfaring at dette kan skape enda mer problemer for Jarle i det lange løp.
Det kan være vanskelig å forstå hvorfor en person gjentatte ganger velger rus. Selv om Jarle kanskje selv forstår, og ønsker seg et rusfritt liv, så vil hans preferanse for rus eller for eksempel frihet fra uro øke når han er i en russituasjon. Det oppstår da en konflikt; altså ta rusmiddelet eller ikke ta rusmiddelet. Man kan si at valget da er rasjonelt i øyeblikket, selv om det er destruktivt. Poenget blir at i øyeblikket oppleves det gjerne annerledes enn på langsikt (Bramness, 2022, s. 125). For dem som står på sidelinjen kan dette oppleves vanskelig å være vitne til.
Selvmedisineringsteori
Noen mennesker bruker rus som en form for selvmedisinering. Selvmedisineringsteorien går ut på at rus kan dempe symptomer som oppleves plagsomme ved psykiske lidelser. Det kan ofte sees at valg av rusmidler ikke er helt tilfeldig, men kan knyttes opp mot plagene mennesket har. For eksempel kan en person med ADHD bruke amfetamin, som en form for egenbehandling. Det er også mange som oppgir å bruke cannabis for sine søvnvansker (Bramness, 2022, s. 130). Det kan kanskje tenkes at Jarle selvmedisinerer seg for sine opplevde traumer. Det kan være en slags dempende effekt på hans enorme uro. Kanskje potensielt får han til å glemme vonde minner fra oppveksten sin, om så bare for en liten stund.
Ofte eksisterer både rusmisbruk og psykiske lidelser samtidig, og fungerer som en ond sirkel. Altså den psykiske lidelsen øker rusmisbruket og igjen vil rusmisbruket forverre den psykiske lidelsen. Det presiseres at desto yngre man er ved start av rusmisbruk, desto større risiko for at det vil føre til psykiske problemer. En ung hjerne er ikke ferdig utviklet, og kan ta større skade enn det en ferdig utviklet hjerne kan (Bramness, 2022, s. 131).
Jarle har kjent rusproblematikk fra tenårene. Det kan tenkes at dette gjør ham desto mer sårbar i situasjonen han er i. Grønningsæter skriver at alle rusmidler kan utløse psykotiske symptomer, men noen rusmidler er mer hyppigere sett å være utløsende, for eksempel brukere av cannabis og amfetamin opplever ofte en realitetsbrist og nedsatt fungering (Grønningsæter, 2021, s. 180).
Som tidligere nevnt kan rusmidler se ut til å ha en dempende effekt hos mange, men senere reagerer de fleste med en form for oppblomstring av psykotiske symptomer i etterkant av rusepisoden. Grønningsæter påpeker at et viktig mål i behandlingen er å hjelpe pasienten til å utvikle bedre innsikt i egne symptomer. Et tiltak underveis i denne prosessen kan være økt medisinering, i en periode. Han nevner også viktigheten av motivering til rusfrihet som sentral (Grønningsæter, 2021, s. 192).
Helhetlig forståelse av traumer og ROP
Når vi ser Jarle sin historie i lys av de teoriene og perspektivene vi har presentert, trer det frem et sammensatt og komplekst bilde av hans situasjon. Det som var den opprinnelige innleggelsesårsaken; oppblomstring av symptomer og pågående rusinntak, kan også være et mulig resultat av en lengre utviklingsprosess hvor traumer, utrygg tilknytning, genetisk sårbarhet og livsbelastninger virker sammen. Dette utfordrer oss til å bevege oss fra et ensidig symptomfokus til å se en større sammenheng, og søke en større forståelse for hva symptomer kan representere. Dersom vi kun fokuserer på å behandle symptomene, kan Jarles opplevelse av å høre stemmer fort bli sett på som et psykosesymptom alene, men glemmer vi da å se hele mennesket og hva som ligger bak? Lauvreng (2015, s. 69) bekrefter at denne tilnærmingen kan tildekke mer enn den avslører. Ved komplekse og langvarige psykiske vansker kan et ensidig fokus på sykdomsforståelse, med vekt på symptomkartlegging og behandling, bli for begrensende.
Gjennom traumeperspektivet blir det tydelig hvordan Jarles oppvekst preget av vold, rus og uforutsigbarhet kan ha påvirket hans utvikling på flere måter. Manglende reguleringsstøtte fra omsorgspersoner kan ha bidratt til et overaktivt alarmsystem og et underutviklet reguleringssystem, slik tilknytningsteorien beskriver. Dette kan igjen ha gjort det vanskelig for ham å håndtere indre uro og stress på en hensiktsmessig måte. Når vi kobler dette til subjektivitetsmodellen, kan vi forstå hvordan slike erfaringer også kan ha påvirket utviklingen av hans selvopplevelse. Dersom grunnlaget for å oppleve seg selv som en stabil og sammenhengende person svekkes, kan det gi grobunn for de selvforstyrrelsene som ofte ses ved psykose.
Det vi sitter igjen med av tanker omkring Jarle er forståelse av hans sykdomsforløp, og hvorfor han er som han er. Jarle forteller om en belastende oppvekst, som ut ifra ACE- studien illustrerer at flere risikofaktorer kan hope seg opp, og at sjansen da er betraktelig større for å oppleve utfordringer senere i livet. Eksempler på dette kan være konsentrasjonsvansker, som kan gi problemer med å følge skolegang, vansker med tilknytning og det å få venner, manglende tilhørighet i samfunnet samt økt risiko for rusmisbruk. Slik kan det utvikle seg en kjede av negative erfaringer, hvor tidligere belastninger kan legge føringer for senere hendelser. Erfaringene og utfordringene kan forplante seg over tid og kan bidra til en selvforsterkende utvikling av vansker på flere livsområder. Som Jarle selv sa: «Det begynte da jeg var liten». Var det dette Jarle forsøkte å fortelle oss noe om?
Vi kan også anta at hans erfaringer kan ha bidratt til et smalt toleransevindu og reguleringsvansker som kan medføre at Jarle er særlig utsatt for stress. Jarle kan ha en genetisk sårbarhet for psykose, men denne sårbarheten må sees i samspill med miljømessige stressorer i henhold til stress-sårbarhetsmodellen. Traumatiske opplevelser i oppveksten, og rusbruk, representerer ofte betydelige belastninger som kan utløse psykotiske episoder.
Ifølge Lid (2022, s. 158) kan vi bedre forstå ROP-pasienter når man ser på hvilken konstant stress mange av dem utsettes for, blant annet negative sanksjoner fra omgivelsene. Han beskriver at mange av ROP- pasientene ofte har opplevd traumatiske hendelser som barn og voksen, og at de lever med betydelig økt risiko for nye traumer. Han påpeker at et slikt livsmønster kan være sykdomsfremkallende i seg selv. Vi har alle opplevd hvor kompleks situasjonen kan bli hos ROP- pasienter. Måten man møter denne pasientgruppen på, tenker vi har mye å si for det videre forløpet. Det er gjerne ikke slik at Jarle hadde valgt selv å ruse seg, men at dette kan være en måte å få fri fra tanker, og det ubehagelige som dukker opp av minner. Som tidligere beskrevet; en form for selvmedisinering. Det er gjerne lett for oss som fagpersoner å kjenne på frustrasjon når man møter pasienter med et komplekst sykdomsbilde slik som Jarle. Ved manglende forståelse for helheten, kan det komme dømmende holdninger til hvorfor Jarle ikke slutter å ruse seg, spesielt når vi vet at det ofte er ødeleggende for hans mulighet for tilfriskning. Hva gjør det med utviklingen til ROP- pasienter når de møter fagpersoner med slik tankegang? Det kan tenkes at dette føles både demotiverende og håpløst for personen som opplever det. Det å holde seg rusfri er en krevende prosess for den det gjelder, derfor kan det tenkes at støtte og formidling av håp fra de som står rundt er svært viktig.
I fortellingen hvor Jarle begynner å åpne seg, så avbrytes samtalen av strukturelle rammer og krav for kartlegging. Tidspress, ressursmangel og organisatoriske krav skaper begrensinger som ikke alltid gjør det mulig å gi ønsket oppfølgning, og dermed utfordrer oss som fagutøvere. Det kan undres om dette egentlig var det Jarle hadde behov for, akkurat i denne situasjonen. Hva er egentlig det viktigste for Jarle i møte med ham?
Avsluttende tanker
Jarle som vi forteller om i denne teksten er bare en av mange pasienter med lignende forløp. Dette er noe vi alle i forfattergruppen har erfart i vårt kliniske arbeid. Traumene, de psykiske lidelsene og rusproblemene henger ofte tett sammen, det blir som en ond sirkel for mange. Vi opplever at de blir stabilisert, diagnostisert, medisinert og så utskrevet. For mange som Jarle, blir de ofte gjeninnlagt, da mange ganger enda dårligere. I løpet av disse innleggelsene kommer det ofte frem at de har hatt en vanskelig oppvekst preget av belastninger og traumer. Dette har fått oss til å reflektere over om tilnærmingen vi ofte benytter er tilstrekkelig. Har vi et for ensidig fokus på symptomer og stabilisering, fremfor å forstå mennesket bak symptomene? Hver pasient bærer med seg en livshistorie som i stor grad kan være med på å forklare deres nåværende situasjon. Kanskje ligger en viktig del av forståelsen nettopp her.
Det er vanskelig å forstå en bok dersom man begynner midt i den; man må starte på første side for å se sammenhengen. Slik kan det også være i møte med pasienter – uten innsikt i deres bakgrunn risikerer vi å miste forståelsen av hvorfor symptomene oppstår. Dette betyr ikke at symptombehandling ikke er viktig. Tvert imot kan stabilisering, medikamentell behandling og struktur være avgjørende i akutte faser. Samtidig peker våre erfaringer på behovet for å supplere dette med en mer helhetlig tilnærming, hvor pasientens livserfaringer, traumer og relasjoner får en sentral plass i forståelsen og behandlingen. Kanskje er det nettopp i kombinasjonen av symptombehandling og det å møte pasienten som et menneske med en sammenhengende livshistorie at vi kan bidra til mer varig endring
Vi sitter igjen med mange spørsmål, spørsmål om vi gjør nok for disse menneskene med slike komplekse psykiske lidelser. Spørsmål om vi møter dem på en tilstrekkelig måte. Spørsmål om vi tar hensyn til hele den komplekse situasjonen, og vi i det hele tatt har kapasitet til dette.
Litteraturliste
Bramness, J. G. (2022). Rusmidler: bruk og avhengighet. I L. Lien & T. W. Lie (Red.), Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: integrert behandling av rus og psykiske lidelser (1.utg, s. 109-133). Fagbokforlaget.
Grande, M. & Jensen, H. (2022). Kognitiv terapi ved psykose. (1. utg.). Universitetsforlaget.
Grønningsæter, A. S. (2021). Psykoselidelser og rus. I K. Lossius (Red.), Håndbok i rusbehandling (3. utg, s. 172-194). Gyldendal Akademisk.
Hagen, M. B, (2025). Innledning. I M. B. Hagen (red.), Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid (s. 13-28). Oslo: Universitetsforlaget.
Hagen, M. B, (2025). Tidlige alvorlige relasjonstraumer i lys av teorier om tilknyting. I M. B. Hagen (red.), Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid (s. 67-83). Oslo: Universitetsforlaget.
Johannessen & Joa (2022). Moderne psykoseforståelse: Fra hjernelidelse til stresslidelse. I C. Schacht – Magnussen, G. B. Haugen, A. Ek, & S. Haugsgjerd, (red.), Relasjonsboka – Relationsbogen: Dynamisk relasjonsarbeid – medmenneskelig sammenhengende of effektiv behandling for mennesker med psykiske lidelser. (1. utg., s. 20-40). Hertevig forlag akademisk.
Karlsen, K. (2015). Alvorlige psykiske lidelser hos barn og ungdom, psykoser og psykoselignende tilstander. (1. utg.). Gyldendal akademisk.
Lauveng, A. (2015). Når livet går i stykker, er det livet som må repareres. I F. Oterholdt & G. B. Haugen (red.) Mening og mestring ved psykoselidelser. (s. 68-80). Oslo: Universitetsforlaget.
Lid, G, T. (2022). Pasienten og fastlegen. I L. Lien & T. W. Lie (Red.), Sammensatte problemer, sammenvevde tiltak: integrert behandling av rus og psykiske lidelser (1.utg, s. 149-169). Fagbokforlaget.
Møller, P. (2018). Schizofreni – en forstyrrelse av selvet: forståelsens betydning for klinisk virksomhet (1.utg.). Universitetsforlaget.
Nordanger, D. Ø., Garmannslund, M., Brunborg, B. & Borrachero, C. (2026). Traumeboken – for deg som jobber med barn og unge. (1. utg.). Fagbokforlaget.