Fra samlingen Flimmer – Urolige tekster, 2026
STRIDENS ÅR
Jeg snakket om religion
Du kalte det overtro
Vi snakket ikke sammen
Jeg vekket min sjel
Du sa at jeg var blitt syk
Jeg ville våkne
Verden gav meg mareritt
Jeg nektet å ta medisiner
Du sa
At slik er loven
Jeg brøt loven
Den du gav meg
Så snakket vi sammen
Jeg var nesten død av ulykke
Du var varm
Og underbevisstheten nynnet
Glade sanger
Til deg
Du snakket om terapi
Jeg tenkte, hva ville englene si
Du lurte på
Om jeg fortsatt var til stede
Jeg ble frivillig
Du hjalp
Jeg fikk troen igjen
Vi snakket sammen
Flere ganger
Lenge
Jeg blunket en medisintåre
Låste og lukket døren bak meg
FALLET
Jeg mistet rekkverket jeg holdt i
Og jeg falt i mange år
Ikke som en fugl
Men som et lys
Vevd i en mørk himmel
I stille angst
Og vantro
Uten å skade kroppen
Men med en tung smerte i sjelen
Jeg kjente ikke igjen meg selv
Eller verden
Som syntes grusom og blodig
Jeg protesterte
Jeg hvisket etter nåde
Men
Jeg var i live
Selv om beina og dagene
Skalv av medisiner
Selv om døden spurte etter meg
Årene lærte meg så mye
Venner fra hukommelsen ble igjen
Venner i tilværelsen
Livet ble enklere
Lysere
Og jeg kunne kanskje leve
Et halvt århundre til
Jeg kunne undervise om fallet
Hvorfor og hvordan
Jeg kunne le til deg og si:
Jeg forstår ingenting!
Jeg hadde falt
Jeg hadde erfaring
Opplevelser
Vel vitende
At uten venner
Ville jeg aldri kunne reist meg igjen