En bukett vakre sjeler – som stortrives i Gyssestadveien 8

Vi befinner oss i Bærum. I sørøst Norge. Her bor 11 slitere i en kommunal tilrettelagt bolig. Her blomstrer vi i aftenlandet. Vi eldes så godt vi kan. Helsen blir ikke så mye verre. Og stolte er vi. Stigmatisert er vi. Vår beste medisin er hverandre.

Vi møtes i et fellesrom til middag. Til nyheter på tv. Vi lager middag sammen. Handler inn og rydder oppvasken. Alt på rundgang. Uten personal.

Tenk, nå er jeg blitt vant til å lage middag til 10 personer. For en herlig utfordring og mestring!

Vi er fortsatt sultne på livet. Ingen av oss har gitt opp. Vi bruker galgenhumor og er selvironiske. Vi er alvorlige. Med et smil.

Her er det ikke bare deg eller meg. Her er det oss. Felles skjebne. Vi vet hvor skoen trykker. Vi har vært ute en vinternatt før. Vi har vandret i psykiatrien i tiår. Flere tiår.

Vi får tilbud om ukes samtale og fellestur. Bistand til husarbeid. Følge til legen. Personalet er til stede om det er behov for det

Men ellers bor vi alene uten psykiatrisk omsorg. Omsorgen finner vi i hverandre, når vi spør: Alt vel?

Innleggelsene er blitt færre. Selv har jeg ikke vært innlagt på 9 år, -en rekord i min lange psykdomshistorie.

I Gyssestadsveien er rus under kontroll. Så å si ingen utfordringer her. Nattevakter har vi ikke. Men det hender vi åpner døren for en nabo selv om det er sent.

I sommer satt flere av beboerne oppe for å se på fotball VM. Vi ropte og hoiet.

Gode naboer er den beste medisin. Det sies at ensomhet i seg selv er en diagnose. Vi betaler gjengs leie, 12000 kr til kommunen. Vi betaler også våre egne medisiner. Vi er på en måte autonome. Et eksempel på at det nytter uten for mye personale.

Det betyr ikke, at vi ikke har tunge dager

Den yngste av oss er 52 år og den eldste blir 80 år. Vi håper vi ikke blir flyttet eller blir kasteballer i en eller annen ny omorganisering. Vi har landet i Gyssestadveien.

Leilighetene, på ca. 60 kvm er fra 2001. bygget har en spennende arkitektur. Det skulle være et signalbygg. Leilighetene skulle være verdige. Gyssestadsveien var en av de første psykiatriske bofellesskap i Bærum.

Vi sparer samfunnet og samtidig har vi funnet en løsning på livet her og nå og forhåpentligvis i mange år fremover. Vi er flere som er i jobb. En nabo er vaktmester på bygget og får sin lønn for det.

Nå skal jeg snart ned i fellesstuen. Det er min tur til å lage middag. I dag blir det omelett. Appetitt har vi fortsatt. Også på livet.