Hvem eier definisjonsmakten? Om retten til selv å oppleve sin egen lidelse.

I dette nummeret av Dialog skriver Lars Poverud om depresjon. Han reagerer på kjendisers tidvise framheving av depresjon som en gave, en gave som har beriket deres kunstneriske virksomhet så til de grader. Han skriver:

«Noen ganger (ganske ofte faktisk) får jeg følelsen av at angst og depresjon blir romantisert i pressen via ymse kjendisers beretninger om hvor fantastisk mye de har lært. Hvor mye de har vokst»

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med Lars. Om ikke en gave, så må det kunne gå an å se på en følsom psyke som et bidrag til en personlighet?

Les Lars’ bidrag. For å være kort: Han aviser depresjonen som en gave. Men les selv, og lær!

For meg var det slik:

Da livet vendte seg for meg i sin tid, og jeg måtte innse at jeg trengte hjelp fra noen, fikk jeg anledning til å bli kjent med folk som jeg ikke hadde anelse om at fantes, og med erfaringsområder og -mengder som ikke er selvsagte for alle å få tilgang til. Fordi jeg alltid har vært fagorganisert, var det naturlig for meg å søke til en brukerorganisasjon og de påvirkningsmuligheter jeg håpet jeg ville finne der. Her, og i det behandlingsopplegget jeg ble tilknyttet, kom jeg i kontakt med andre som opplevde saker og ting som stundimellom kunne minne om hvordan livet var for meg, der og da og tidligere. Jeg husker vi satt på pauserommet på DPS’en og pratet om hvordan det eneste vi hadde felles var at vi var ulike. Eller rundt bordet på værestedet vårt i bydelen hvor noen utvekslet erfaringer om maniske episoder; både om lettelsen i ettertid over å vite at det var noen som tok omsorg for deg, og ekstasene som kunne oppleves direkte.

Jeg fikk også anledning til å farte litt rundt om i Europa og møte likesinnede, og jeg fant ut at det var dét vi var; likesinnede. Og det eneste vi hadde felles var at vi var ulike.

Jeg var blitt medlem av en undergruppe i vårt samfunn, en undergruppe risset opp og grensesatt av en ideologi (sett av tanker meninger og ideer som bidrar til å tolke virkelighetene) som jeg ikke hadde noen mulighet til å påvirke. Det var ganske forvirrende til å begynne med. Jeg forsto ikke riktig hva som skjedde. Grensene var lagt av andre. Mine mulige bidrag ble tolket som tegn på mitt mørke sinn og antatte innestengte vrede. Så ble jeg bedt om å roe meg ned litt, om jeg skulle bli for engasjert. Og mitt engasjement som jeg tidligere hadde lært var en verdifull drivkraft!

I årene som gikk krevde min nyvunne interesser for denne sektoren (psykisk helsevern) at jeg søkte etter kunnskap om hvordan  folk med «psykososial funksjonsnedsettelse» ble assimilert i samfunnene før og nå, og om de overhode ble integrert. Derfor har jeg nå i vår lest Svein Haugsgjerds «Galskapens Gåter».

Jeg leste denne boken som en innføring i et idehistorisk univers, en kunnskapsteoretisk reise, og en beskrivelse av hvordan en fagplan for helsearbeidere som kom i kontakt med folk med «mentale forstyrrelser» kunne ha blitt utviklet. Jeg lette etter tegn på en utvikling av en læreplan for en yrkesgruppe; profesjonenes didaktikk. Altså ikke for å «forstå psykotiske tilstander og behandling», men heller for å forstå hvilken bakgrunn de hadde som hadde valgt det som yrke å støtte oss. På hvilket grunnlag krever de å kunne «forstå psykotiske tilstander og behandling»?

Ganske snart ble jeg slått av med hvilken arroganse utsagn ble tolket som tegn på sykdom. Yrkesgruppen påtok seg en definisjonsmakt jeg ikke kunne se tilkom den. Og denne definisjonsmakten ble akseptert av samfunnene! De hjelpesøkende selv ble stående forknytt igjen på venterommet, rede og spente på å motta sine diagnoser.

Først på side 219, i kapittel 23, Christopher Bollas om metaseksualiteten antropologi kommer en henvisning til den hjelpetrengende som handlende subjekt:

Før man undersøker hvilke ubevisste fantasier som liggere bak symptomene, må man lytte etter hvordan personen opplever verden og kommunisere dette tilbake.

Og på side 221:

Psykoterapeuten må tåle at han/hun ikke kan forstå hvor han har vært, hva han har gjort eller ikke gjort, hva han har lært eller glemt.

Har jeg forstått det riktig, framstilles pasienten her som en som vet noe terapeuten ikke vet, og det må terapeuten godta. Så forsvinner pasienten inn i halvmørket igjen, til sin «rettmessige» plass som terapeutens rekvisitt, ikke aktør. Det er første halvdel av boken. Det blir bedre.

I del 4 blir vi presentert for diverse kulturpersonligheters skrullete ideer, eller vrangforestillinger, som skal ha ført til at de ble behandlingstrengende. Når jeg sammenlikner disse med dagens konspirasjonsteorier, slik vi finner dem på sosiale media, blir jeg slått av hvor mye likhet og gjentagelser det er; tanken bak pandemien, vaksinemotstand, covidskepsis, teorier om verdensherredømme, usikkerhet om egen kjønnstilhørighet, homofobi, frykt for tvungen kjønnsendring, det krenkende ved kun å tilby unisextoalett til tissetrengte statsoverhoder osv. Det var introduksjoner vel verd å lese, men det kom ikke noe nytt til.

På side 381, også i del 4, kapittel 37 Praksis, i avsnittet Hva sikter man mot i psykose-perspektivet? siterer jeg «Fra å være en pasient uten noen historie, må vedkommende bli et subjekt med sin egen historie, sine egne målsetninger og sin egen handlekraft.» Bravo!

Det er nettopp dette kravet om selvstendighet og eierskap til eget liv jeg etterlyser. Hvordan opplever du (eller «pasienten» da) deg selv og din tilværelse? Det må da være dét som kan vær klargjørende; ikke hva en støvete teoretiker, eller en medisiner på jakt etter schizokokker, kan ha kokt sammen i sin hjerne i en annen tid, et annet sted i verden. Slike tips kan muligens være til hjelp i en oppstartfase av et bedringsløp, som en starter for grublingens surdeig, men skal det være definerende for den omsorgssøkende personens lidelse og liv?

En som klarte å ta hånd om, og endre kursen på eget liv, er Natty/Gudrun i kapittel 39 Minnearbeid og ettertanker hvor Haugsgjerd gir eksempler fra egen praksis. I underavsnittet Utenforskapets forbannelse beskriver han hvordan, i strid med omgivelsenes advarsler, Natty/Gudrun finner en plass å leve, i en kommune som stilte opp og gjorde det nødvendige for at det lille huset hennes skulle bli beboelig. Nå har hun bodd der i ti år, sammen med katta si. Haugsgjerd skriver på side 449: «Dagruns drøm kommer fra akkurat sammen kilde som dine og mine drømmer.»

Og det er nettopp her jeg nikker i enighet!

Mitt yrke er voksen/spesialpedagog. Da jeg tok pedagogisk seminar innen voksenpedagogikk lærte jeg at enhver elev jeg ville møte, visste noe jeg ikke visste, og hadde noe å bidra med. Min jobb som lærer var å finne fram til denne kunnskap, anerkjenne den, og, om det var så gitt, å knytte denne kunnskapen sammen med det aktuelle fagområdet. Det var måten å gjøre den jobben på. Jeg så at det virket.  Brukerdeltagelse og synliggjøring av erfaringskunnskap lå i ryggraden da jeg sluttet meg til gruppen personer som søkte hjelp fra samfunnet de er en del av. Jeg ble svært opprørt når jeg nå fikk oppleve fra alle kanter at slik gjorde man ikke her. Da jeg endret status til «psykiatrisk pasient» ble jeg degradert til en uvitende, en som ikke hadde uttalerett om egne opplevelser. Ja, også fra mine «medpasienter» opplevde jeg dette av og til. Da var det de som definerte meg. Uansett fikk jeg aldri definere meg selv som individ. Det var bare som gruppemedlem, en av mange, jeg ble sett.  Det var svært frustrerende, men også tankevekkende.

De andre, Behandlerne, visste best om meg, og de visste hva som var til mitt beste. Det var definisjonsmakten fra psykiatriens barndom som slo til. Jeg ble bortdefinert til fordel for en idé om «psykisk sykdom» som kunne diagnostiseres og behandles, bare man sa seg enig med terapeutens definisjon. Om ikke, kunne man risikerer å bli stemplet som «behandlingsresistent». Da kunne tvang være det rette. 

Min smerte var ikke lenger min.

Så det er med stor glede jeg følger Høysesteretts avgjørelse i den rettssaken jeg har nevnt tidligere, om tvungent psykisk helsevern.

https://www.domstol.no/no/hoyesterett/avgjorelser/avgjorelser-2024/hoyesterett—sivil/HR-2024-826-A

Nå har avgjørelsen kommet, og du kan lese den om du følger lenken over. Her vil jeg bare kopiere følgende:

Kravene om krenkelse av EMK og SP (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter – min tilføyelse) skal fremmes til behandling, men bare for tvangstiltak iverksatt i 2013 og senere – altså senere enn omkring åtte år før søksmålet ble tatt ut. De eldre tvangstiltakene ble ikke ansett for å ha tilstrekkelig aktualitet.

Altså: Pasientens verdighet og rett til medbestemmelse i egen behandling blir antatt å være av så stor betydning at Høyesterett ønsker at spørsmålet om kvinnenes søksmål for å få fastslått krenkelsene, skulle tillates fremmet. Om deres rettigheter skulle bli avvist, vil vi få vite vi dét, og det må begrunnes.

Vi begynner å ane omrisset av den psykiatriske pasienten som et individ, med de samme rettigheter som andre borgere av samfunnet har. Det synes jeg er framskritt.

Psykisk smerte er en dypt personlig smerte. For noen lønner det seg å framstille den som en gave, som de kjendiser Lars viser til. For ham er det bare grusomt, en lidelse han helst ville være foruten. For meg er det mørke som kommer og går. Jeg vet at det går over, men det er ikke artig når det står på sitt mørkeste. Hvordan andre forholder seg til sine smerter kan ikke jeg hverken klandre, eller berømme. Vi kan bare lytte, og gi omsorg. Men å framstille det som en berikelse, som en gave, lik de kjendiser som Lars viser til gjør, det kan problematiseres. Jeg betviler ikke at noen (kjendiser) kan se tilbake på sine episodiske turer inn i depresjonens irrganger som berikende for deres yrker. Andre som ikke lenger har noen yrker, nettopp på grunn av de samme stadig tilbakekommende depressive episoder, kunne så inderlige gjerne være dem foruten.

Hvorfor oppstår disse (oftest) smertefulle episodene i våre liv? Man kan jo lure, men skulle det være nødvendig å lete etter så kronglete forklaringer? Kan det ikke være av den enkle grunn at vi er satt opp på den måten? Det er mulig for oss å grave oss ned. Husk bare at en psykisk lidelse er en dypt personlig lidelse, og ingen er lik noen annens. Det er i alle fall min erfaring.

Slik er menneskesinnet. Da er det viktig at de andre, de som kan og har overskudd, trår til å gjør tilværelsen så trygg og varm og kjærlig som det går an. I denne saken er jeg enig med Ockhams barberkniv: Ikke gjør ting vanskeligere enn nødvendig. Det er en urettmessig bruk av definisjonsmakt. For du blir utdefinert og gjort maktesløs, uten råderett, når du slik overlater til en autoritet å beskrive din smerte. Vårt behov for omsorg og varme skulle ikke styres av fiktive diagnoser. For de er jo fiktive?!

Christine Rosenqvist