Individualitet, Individualisme og egoisme

Innledning

Motsetningsforholdet mellom individ og kollektiv har mange fasetter og belyses i utallige refleksjoner om dynamikken mellom den enkelte og fellesskapet, eller samfunnet. Jeg vil her komme med noen få betraktninger rundt dette ved å fokusere på forståelse av fenomenet individualisme, hvordan vi i vår individualitet forstår og lever ut oss selv i en sosial sammenheng.

Individualitet

Vi begynner ikke livet som noe adskilt fra mors kropp. Utgangspunktet vårt er at vi starter livet i en grunnleggende og udelelig vi-het. Dette forblir også prototypen av en grunnleggende avhengighet av andre for å overleve gjennom livet. Det er også naturens eget påbud om nødvendigheten  av omsorg for hverandre. Samtidig er det også viktig at vi utvikler en form for individualitet som unike individer med en tydeligst mulig identitet både sosialt og evnemessig. Altså et tydeligst mulig jeg i motsetning til et upersonlig og usynlig man uten vilje eller meninger. Det finnes kun en av hver enkelt av oss. Det har aldri før vært en annen meg og vil heller aldri bli det. Hver for oss har vi en verdi i vår egen rett uavhengig av andre målestokker. Individets verdi er uvurderlig. Individualitet er ønskelig, men også potensielt skapende eller ødeleggende. Det åpner for både positiv og negativ individualisme.

Positiv individualisme

Positiv individualisme kjennetegnes av at den ikke står i noe motsetningsforhold til kollektivisme, fellesskapsfølelse, solidaritet og hensyn til andre. Individet bidrar med nytenkning, kreativitet og ønskelige bidrag til fellesskapet. Individet bidrar til et kollektiv som gir rom for hverandre gjennom gjensidig anerkjennelse av forskjellighet, respekt, forståelse og hjelp. Den er forenlig med omsorg for andre, altruisme, medfølelse og solidaritet med undertrykte og lidende medmennesker. En vilje og rom for at andre også får utvikle og utfolde seg uten at det går på bekostning av andre. Prinsippet er «lev og la leve».  Den andre gjøres ikke til middel for å oppnå egne mål, men er et mål i seg selv. Likeledes respekt for at jorden er vårt opphav som vi må ta vare på for å overleve selv.  Den bidrar til mangfold og optimaliserer gjensidig overlevelse for begge parter. For at det skal skje må også fellesskapet respektere og verdsette individets bidrag. Hvis ikke kan individet komme til at det ikke skylder fellesskapet noe og havne i den villfarelsen at det kan klare seg uten. Denne typen individualist ser seg selv som et menneske som er i samme båt som andre og ikke er mer verdifull eller står over andre. Denne individualisten ønsker heller ikke å heve seg på andres bekostning eller utnytte andre. Han kan også oppleve tilfredshet ved å ha fått det han trenger og dermed lykke. Soldaten er villig til å forsvare egen jord, men ikke å erobre andres.

Negativ individualisme eller egoisme

Negativ individualisme kjennetegnes av egosentrisitet og en type selvopptatthet som dreier seg om å tilegne seg mest mulig gods, gull, eiendom og land gjennom bruk av makt og manipulasjon av andre. En som arbeider for å berike seg selv og ikke fellesskapet. Han uttrykker motvilje og endatil hat mot kollektivet og mener han ikke skylder det noe. Ofte ses en oppfatning av «å ha skapt seg selv». Vedkommende bruker dermed skruppelløst andre som midler for å innfri egne ambisjoner og nå egne egoistiske mål. Han viser lite evne til hensyn eller omsorg for andre, men kjennetegnes av egenskaper som grådighet, umettelighet og endatil hensynsløshet. Empati og medfølelse med andres lidelse er i større eller mindre grad fraværende. En type «kald innlevelse» i andre kan imidlertid brukes til å få kontroll og makt over dem. Han opplever seg som bedre og over andre. Ofte ses en type rettferdiggjøring eller kamuflering av egoismen ved å vise til skaping av arbeidsplasser eller donasjoner til gode formål. Slik rettferdiggjør denne typen individualist sin egoisme gjennom å hevde seg særlig berettiget og fortjent til sine erobringer. Men bak dette arbeider han med å erstattete ekte produksjon til fordel for fellesskapet med ren spekulasjon til egen vinning. Ettersom han aldri oppnår følelse av å ha fått nok eller bli mett vil han heller ikke kunne føle ekte tilfredshet eller lykke. Å stille seg utenfor fellesskapet kan også bidra til en vedvarende følelse av alenehet og ensomhet. Det kan gi en type ubevisst bitterhet, misunnelse og sjalusi i forhold til fellesskapet som ikke lar seg oppheve ved hjelp av materielle målestokker, kun gjennom uselvisk kjærlighet (agape). Soldaten er her ikke ute etter å forsvare egen, men erobre andres jord. Noe etisk grunnlag for denne individualistens virksomhet er ikke til stede.

Betraktninger rundt menneskets natur

Er mennesket godt eller ondt på bunnen? Det kan i hvert fall se ut som det har både et konstruktivt og destruktivt potensial i seg. I så fall blir det en utfordring hvilket av disse potensialene vi bør stimulere og utvikle. Overlevelse er den primære utfordringen for alle levende vesener, mennesket inkludert. Tanker rundt hva som best sikrer vår overlevelse turneres i både vitenskap, filosofi og politikk. Et stort spørsmål er f eks hva Darwin mente med «survival of the fittest», at den sterkeste overlever. Det blir igjen et spørsmål av hva en legger i «den sterkeste». Er det den sterkestes rett i jungellovens forstand eller er det den som evner å samarbeide for å sikre overlevelse gjennom fellesskapet? 

På en veldig forenklet måte kan vi si at mennesket har tre hjerner. En gammel hjerne som vi har felles med reptiler som f eks haier, krokodiller og slanger. Dette er vesener som har overlevd svært lenge her på jorden og kanskje til og med kommer til å overleve oss. De kjennetegnes av egenskaper vi kan kalle hensynsløshet, grådighet og umettelighet. Vi har en litt mer utviklet hjerne som vi kan kalle «apehjernen» som er mest rettet mot kopulasjon, moro og ivaretakelse av avkom. Homo sapiens-hjernen eller den fullt utviklede menneskehjernen har i tillegg stor evne til å tenke konsekvenser og se ting i større sammenheng, inntil etiske og spirituelle perspektiver. Kropotkin og Reclus var vitenskapsmenn omtrent på samme tid som Darwin og hevdet at arter som evner å praktisere gjensidig hjelp og en bærekraftig utnyttelse av jordens ressurser har størst evne til overlevelse. Det kan se ut som at noen mennesker styres mer av reptilhjernen sin enn av menneskehjernen. De får ikke nok av makt og eiendom og spekulerer seg til personlig formue uten hensyn til andre, heller enn å investere i produksjon for fellesskapet. Som individer kan de være sterke individualister men investerer  kompetanse og begavelse i kortsiktig egennytte. Egoisme får forrang fremfor altruisme.

Til syvende og sist blir spørsmålet både hvem jeg selv vil være og hvilken type samfunn jeg vil prøve å bidra til. Kierkegaard definerte begrepene det estetiske, det etiske og det religiøse mennesket. Estetikeren er opptatt av det konkrete og vakre, etikeren av det moralsk rette. Det religiøse mennesket våger å ta steget ut i et mer spirituelt univers eller tro. Er det lov å håpe at det vakre også er forenlig med det rette? Hver enkelt må her svare for seg.