Esben Jaer
Huspoeten
– Et kreativt foredrag, for LPP Asker og Bærum og Buskerud på Holmen Fjordhotell 4/5 2024
Jeg skal igjennom en barriere
Jeg skal en ny dag bære
Jeg skal leve litt til
Det er det jeg vil
Velkommen til foredrag. Hyggelig. I dag skal jeg snakke om kreativitet og galskap. Så dere må sette av noen dager. Jeg satte av et år i militæret 1987-88. En erfaring rikere, en erfaring fattigere. Etter jeg hadde skremmende hodepine, fikk jeg også skremmende angst. Så her var jeg, infanteriets øvingsavdeling nummer1. Det som skulle være utdanning til sersjant, ble til mine første mareritt. Jeg gikk til militærlegen, opplevde angst og var tydelig deprimert. Jeg smakte på dødsangsten og spyttet ut blod. Jeg var i en eksistensiell krise, alt trygt og forutsigbart ble til ordre og depresjon. Jeg tror at dette var opptakten til min Schizofreni. Jeg ble ikke dimittert, men søkte jobb på Velferden, der jeg ble korporal og kunne støtte andre soldater med praktiske ting, med miljøet og vise empati og støtte.
Men angsten, og en voksende følelse av å være fremmed i egen kropp og sjel, fødte en kreativ spire. Angst gir mange følelser, mange følelser er et godt utgangspunkt for kreativitet.
Jeg skrev mine første dikt, jeg slepte meg gjennom førstegangstjenesten og det ble sommer i sjelen.
Min grandonkel deklamerte Bjørnson, og jeg fant en gammel diktsamling av Arnulf Øverland, i en hylle på gamle hytta på Nøtterøy.
Jeg ville skrive på dikt og jeg ville skrive mye. Jeg tok utgangspunkt i formen til de gamle dikterne, verselinjer og rim. En dikter var født, selv om livet nå skulle by på psykiske utfordringer i mange år. Ja, mange.
Eksistensialisme
(Skrevet i 1988 – bearbeidet senere)
Du kikker deg selv i speilet
En dødning tenker du skremt
Og plutselig er alt som i tåke
For bildet av deg det er glemt
Var vi alle kun marionetter
Eksperimenter av himmelsk natur
Er det derfor vi frykter de netter
Som låser sjelen i bur
En mening uten et punktum
Bokstaver i dikterens kropp
Et skrik som lander i menneskemunn
Når sjelen er ved å gi opp
De få minutter av glede
Spredt ut foran terskelens dør
Der du stiger og får vinger ved det
Et blaff til alt er som før
Men frøet spirer sin blomst
Som atter sår seg et frø
Her er en mening med livet:
Et liv som ikke vil dø
Etter militæret begynte jeg å jobbe som fritidsassistent. Det åpnet mitt hjerte igjen, et hjerte som var tynget av meningsløshet og angst.
Jeg hadde også tatt ex Phil og startet med å studere religionshistorie på Blindern.
Så ting virket greit, tenkte jeg og ante ingen uro, at jeg var i ferd med å utvikle en sinnslidelse, en alvorlig sinnslidelse.
Jeg debuterte med diktet «Tenkningens historie» i universitetsavisen. Og jeg skrev mange dikt på kammerset hos mor.
Religiøse grublinger. Det var mange av dem. Og så dro jeg til India og kom hjem igjen psykotisk. Det forstod min omkrets, men ikke jeg. Psykiatri? Den var noe annet, skremmende, da var man jo gal. Jeg var gal. Det forstod jeg ikke. Ikke på dette tidspunktet.
Men debuten av galskap var også spennende psykiske, parapsykiske opplevelser som dette besøket.
Besøk
Jeg ligger i min lille seng
Og hører glade lyder
Jeg har besøk av englers eng
Hva nå det betyder …
Lys i natten rører seg
Og ser fra tak og vegger
Med øyets sjel det gjester meg
En hånd den til meg rekker
Og rommet strømmer varmt med lys
Som danser lett i luften
Jeg fryser i et lite gys
Og borte er fornuften
Hvem er de så i nattens mørke
Som leker med min sans
Som heller vann på troens tørke
Og byr meg opp til dans?
De første hallusinasjonene var barnelatter. Det var engler som sang i fuglene. De var trygghet og mening. De var magi. Men så brøt systemet sammen. Stemmene ble truende, jeg fastet meg nesten til døde, og en lang tid i psykiatrisk varetekt var et faktum.
På dette tidspunktet hadde jeg skrevet en del dikt, om Gud og angst. Om moral. Men så ble jeg refusert, og det av Lars Saabye Christensen i Cappelen. Jeg var knust!
Livet var vanskelig – jeg måtte gå fra å leve til å overleve: Diktet «Som en tyv» handler om en sjel i krise:
Som en tyv kommer det
Mørket
Fra et uendelig og nådeløst dyp
Og flytter inn i mitt hjerte
Som bare krymper ved kulden av det
Jeg knytter min hånd og skjelver
Her finnes ingen morgensol
Her finnes ingen bekk
Som kan slukke min lidende tørst
Tomheten kryper langs veggene og ler mot et uvitende sinn
Kunnskap, jeg orker bare ikke
Jeg vet for meget
Øynene er trette, av dag og natt
Av årstider
Trette av det milde regn og den varme sol
Det tapte blikket i en usikker fremtid
Som gråter
Minnet om gårsdagen, den varme, søte
Om en regnbue av gull
Som en tyv kommer det, mørket
Og jeg er forsvarsløs
Gi meg de lyse sommernetter tilbake
Før det siste liv forsvinner ut av mine sprikende fingre
Eller la meg dø!
Årene gikk og de gikk sakte. Det var innleggelser og atter innleggelser. Medisiner og mere medisiner. Det var selvskading og selvmordsforsøk. Men jeg fikk etter to år som psyk, psykdomsinnsikt. Det betød at jeg greide å søke hjelp og kunne samarbeide med systemet. Helsevesenet var der og tok imot meg.
Mitt andre publiserte dikt var «Skogen». Det ble trykket i Budstikka 1992. Det handler om den kampen jeg måtte gjennomgå. En kamp vi alle har til tider. Diktet ble skrevet i 1989 på et fly på vei fra Benares til Agra i India:
Skogen
Om dagen bor jeg i skogen
Og rensker i ugress og kratt
Jeg hugger og hakker med øksen
For atter igjen å ta fatt
Når suset kommer med kvelden
Og ler i et svaiende tre
Da snubler jeg hjem gjennom skogen
Med armene fulle av ved
Når skogen så ligger bak meg
Og sletten har mål etter mål
Og natten har vist meg min hytte
Og veden har funnet sitt bål
Da stirrer jeg inn i den flamme
Som synger med veden sin ild
Så smiler jeg ut i min undring
Er dette alt som skal til?
«Galskap er gudenes dans i sjelen»
Livet er i dag bra, og diktene er blitt enda bedre. Sinnslidelsen gir meg inspirasjon og ideer. Det hender at jeg hører stemmer når jeg skriver, gode og inspirerende ideer. Jeg tror at stemmer er kreativitet, for å si det på en enkel måte.
Men stemmer er også angst. Og når jeg dikter i avgrunnen, kommer det ofte opp, nye måter å ordlegge seg på, i angsten, håpet og livet. Mye følelser, også negative, kan pyntes på og kanskje bli en pegasus?
Oppe i alt har jeg vært heldig. Hadde jeg vært syk for 50 år siden ville jeg vært et av psykiatriens «langtidsbarn», stuet vekk på en overfylt avdeling, uten ord. Rett og slett fortapt. Er du psykisk syk, er det bedre å leve nå. Det synes jeg som har planer om å leve lenge. Om å skrive på min Facebook, tre dikt i uken.
Dette diktet her publiserte jeg nylig:
Før ville jeg forgå
Jeg er glad jeg lever nå
I psykisk uhelse før i tiden
Ville jeg forgå
Overfylte avdelinger
Tung medisinering
Og ingen pasientforeninger
Lobotomi
Tvangsbehandling
Elektrosjokk
Bare å overleve var vanskelig nok
Jeg er glad jeg lever nå
Et verdig liv har det blitt
Jeg takker min helse
Jeg takker min bolig
Det å leve kan være gøy og utrolig
Før ville jeg forgå
Kreativitet og humor er meg ikke fremmed. André Bjerke var en læremester i å se livets underfundigheter i diktform.
Jeg bare mååå lese mitt dikt om fluen. Det har jeg lest på sommeråpent NRK. Og det slo an!
Fluen møtte en fluehunn
De summet forelskede sum
Sammen stod de munn imot munn
Til avisen gjorde dem stum
Jeg har gitt ut flere bøker om mitt liv. Nå har jeg også et diktmanus inne hos et forlag. Jeg har skrevet skuespill og holdt mange foredrag. Jeg er blitt Huspoet, og jeg blir lest.
En journalist kalte det en nådegave, å ha opplevd alt som jeg har opplevd, og å skrive og å formulere erfaringene.
I dag var det om kreativitet og galskap.
Jeg takker for meg med dette diktet – Et steg videre – mitt, om man kan kalle det dét, mest kjente dikt:
Igjen er alt stille
Havet drømmer
Vinden hviler
Igjen er det blitt kveld
Og lysene i mitt hus er slukket
Og alt jeg vet er dette:
Jeg er glad i livet
Og har kommet et steg videre
Esben B-J Jaer
Huspoet
