Christine Rosenqvist
crosenqv@me.com
I sin tid, i 2004, da jeg var dypt sauset inn i en markant mørk depresjon, overvar jeg en samling på Nasjonalgalleriet i forbindelse med utstillingen «Solitær». Emnet for denne samlingen var Lars Hertevig og hvordan, eller om, hans psykiske tilstand hadde påvirket hans kunstnerskap.
Jeg går ut fra at publikum avspeilet den gjengse gruppen av osloborgere med interesse for kunst, kultur og slikt. Og god tid. Selv følte jeg meg som den eneste tilstedeværende som skjønte hva dette gikk ut på. Det var så mye jeg kjente meg igjen i, spesielt dette med en prokrastrinerende holdning til arbeidsoppgaver som krever forberedelse.
Denne samlingen var altså for drøye tyve år siden, og jeg har ikke tenkt mere på den før jeg kom over «Lars Hertevig – Kunstner, fattiglem, geni», forfattet av Holger Kofoed, utgitt av Hertevig forlag 2025. Da kom minner fram.
Kofoed beskriver hvordan Hertevigs utpregete evner som maler ble fanget opp av borgerskapet, og hvordan dette førte til finansiering av hans utdanning, først i Kristiania på tegneskole. Her får han også kompletterende utdanning innen almendannende emner for å bøte på mangelfull opplæring. Så drar han videre til Düsseldorf hvor han blir privatelev hos Gude.
Lars Hertevig kom fra småkårsfolk. Melankoli, tungsinn og religiøs grubling preget hans oppvekstår. Faren hans var ikke støttende til disse prosjektene hans sønn ble tilbudt, men Lars selv ønsket en slik utvikling. Foreldrene tilhørte Vennenes Samfunn, og denne religiøse tilhørighet preget Lars’ oppvekst og utvikling, og hans tendens til tungsinn.
Etter noen særs fruktbare år i Düsseldorf, hvor hans geni blir anerkjent og han blant annet blir forelsket, og mobbet!, ser det ut til at han utviklet en melankoli som kan forklare hans ønsker om å forlate byen, og senere hans kunstneriske utvikling og de impulser som preget hans arbeider. Selvstendig vender han tilbake til Stavangerregionen. Her lever lever han sitt liv ut, bare avbrudd av en middelshavstur som bli bekostet han av hans daværende mesener i håp om å stagge hans tilsynelatende svake psykiske helse, og et opphold på det nyopprettede Gaustad sykehus, hvorfra han blir utskrevet etter en tid som «uhelbredelig» og lidende av erotisk melankoli og overdreven onani.
Han flytter tilbake til Stavangerregionen og fortsetter å utvikle den Düsseldorfske tilnærmingen til naturgjengivelser. Nå blir hans selvstendige utforming av malerkunsten stadig mer personlig, noe som kan samkjøres med at hans psykiske tilstand blir stadig mer påfallende for omverdenen. Kanskje som en forklaring på hans selvstendige utvikling?
Jeg har bare raskt og uten å gå i detaljer, skissert opp en utviklingslinje som i starten må ha vekket en omsorgstanke og ansvarlighet innen borgerskapets bemidlede klasser, som jo var de som finansierte disse oppholdene. Det er for meg tydelig av den unge Hertevig utpekte seg som en gallionsfigur for det kulturelt ansvarsbevisste borgerskap, og samtidig, for sine likemenn, som en av dem, men en som trengte litt ekstra omtanke og forståelse
Så skjer altså det at Lars går videre i sitt kunstnerskap og utvikler en personlig stil. Og det er dette som opprører borgerskapet, etter hva jeg kan forstå. Nå trekkes støttene, Hertevig blir beskrevet som en komplett skrullete idiot, vanvittig, en som rabler og prater kaudervelsk og lager like syke bilder. Han får bli fattigvesenet ansvar.
Som sagt, dette er bare et høyst overflatisk sammendrag av Kofoeds bok. Det som vekket mine tanker var den beskrivelsen vi samtidig fikk av et samfunns fortolkning av hva som var sosialt akseptabel atferd. Skulle du på død og liv være kunstner, med støtte fra borgerskapet, så bare våg deg på å vise en personlig utvikling! Litt Jantelovaktig, liksom; – du må ikke tro du er noe. Det får meg til å reflektere over sammenhengen mellom synliggjøring av brukeres erfaringskunnskap og kunst som hjelpespråk, som kommunikasjonsbidrag.
Så leser jeg i Klassekampen 10. november i år, side 24 Kultur på resept testes ut i Norge!
«Jeg tror virkelig at dette er framtida» sier daglig leder for Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg (Jeg ante ikke at noe slikt skulle finnes i vår samfunn!).
Det dreier seg om et konsept som skal testes ut i fire kommuner: Bergen, Verdal, Bærum og Sarpsborg. Samme konsept har vært testet ut i Storbritannia, Sveits og Sverige. Deltakerne vil få resepter på kulturelle gruppeaktiviteter som en del av helsetilbudet. Målestokken skal være økt trivsel, helse og velvære. Erfaringer fra piloten i Skåne tilsier en signifikant bedring på disse områdene. Jeg er spent på hvordan prosjektene blir utformet her til lands og i hvilken grad brukermedvirkning blir benyttet i utformingen av tilbudene, og om brukeres kunnskaper blir respektert.
Målgruppene vil være elever fra mellomtrinnet i Bergen, som har stor risiko for ikke å fullføre videregående, fra Verdal: Elever som strever med begynnende skolefravær og lett psykisk uhelse, Bærum; – personer med psykiske helseutfordringer og rusproblematikk og fra Sarpsborg tar man sikte på å møte personer med lett til moderate psykiske helseplager.
Det later til at man primært tenker på disse tilbudene som preventive, og ikke som resursutløsende. Noen tegn på at det legges vekt på bevisstgjøring av den fellesmenneskelige evnen til å se og skape kunstneriske uttrykk, kunne jeg ikke finne i den korte avisomtalen. Uansett virket dette spennende og jeg håper å kunne få se resultatene. Jeg har en mistanke om at vi her igjen vil møte fordommer og mistro til folks evne til å tolke kunst. Og manglende forståelse for folk flest sin innsikt i og evne til å formidle erfaringskunnskap som er tydeliggjort gjennom andre, fra områdene som omfattes av begrepet «kultur». Samt forsøk på indoktrinering: «Du oppfatter dette galt. Ditt kunstsyn er sykt. Du er syk». Sykliggjøring av en kunstforståelse som ikke er definert av medisinere. .
Jeg frykter et forsøk på dressur og skolering av folk som viser tegn på selvstendig tilnærming til formidling av opplevelser og inntrykk. Men jeg kan ta feil.
Her er det jeg vil koble in Lars Hertevigs kunstnerskap, som for meg synes å vise slik en selvsagt og velkjent utvikling, og samtidig synliggjøring av det sosialt ansvarlige borgerskapets manglende forståelse for den hjelpetrengendes språk. Begrepet «brukermedvirkning» var ikke funnet opp ennå.
Nedenfor her har jeg lagt inn noen eksempler som har hatt betydning for meg. Først Hertevigs «Furutrær», som han malte da han hadde kommet seg tilbake til Stavanger etter oppholdet på Gaustad. Da var han 35 år. Så to av Goyas skildringer av tungsinn. Det første viser «Den sorte hunden», som også drankeren Churchill kjente så godt. Så beskriver han hvordan iallfall mine depresjoner kunne arte seg. Han visste hva han gjorde. Tungsinnet besøkte også ham. Til sist Picassos velkjente «Guerinca», inspirert av den spanske borgerkrigen. Kan minne om Gaza.
