Livet som «frisk»

Litt om min historie som syk

Nå er jeg 37 år gammel. Da jeg var yngre slet jeg nok psykisk i noen år, men det var ikke før i 2010 at jeg begynte å bli merkbart alvorlig syk. På dette tidspunktet studerte jeg i Chicago, Illinois, USA.

Det første året var fantastisk. Jeg har aldri hatt så mange venner eller vært så sosial. Men da jeg var ferdig med det første året der borte og skulle begynne på andre studieår, skjønte jeg ikke lenger hvordan verden fungerte. Jeg var redd og usikker, fungerte ikke lenger på skolen som jeg hadde gjort før, og jeg fikk hørt at jeg gråt i søvne. Etter hvert begynte jeg med selvskading og gjorde et selvmordsforsøk. Det endte med flere innleggelser på lukket avdeling i USA. Ved siste innleggelse fikk jeg beskjed om at jeg ikke ble skrevet ut før noen fra Norge kom for å hente meg. Så i 2011 kom mamma og pappa til Chicago for å ta meg med hjem. Vi tilbragte en uke down town, før vi dro hjem til Norge.

En stund etter at jeg kom hjem fikk jeg time hos fastlegen. Jeg sa ikke til ham hvordan jeg hadde det, for jeg var så redd for å skuffe ham, men på tross av det henviste han meg til DPS. Så i juni 2011 troppet jeg opp til min første time på DPS, og jeg ble innlagt med en gang.

Dette ble starten på 11 år i psykiatrien her i Norge. Det ble utallige opphold både her på DPS og ved ulike avdelinger på Sandviken. Det ble mye selvskading, flere selvmordsforsøk, mye medisiner og mange tunge diagnoser. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv, så jeg bodde også mange år i psykiatrisk bofellesskap i min hjemkommune.

Vendepunkt

Etter rundt åtte år skjedde det gradvis en endring. Ved hjelp av brutale ord fra min case manager i FACT, der hun sa vi burde avslutte samarbeidet siden jeg tydeligvis ikke responderte på den måten hun jobbet på, begynte jeg å forstå at jeg måtte gjøre jobben med å bli frisk selv. Jeg kunne ikke lene meg på verken medisiner eller at en eller annen magisk setning fra en ansatt skulle gjøre underverker. Her måtte det jobbes. Og det gjorde jeg. Endelig gjorde jeg en innsats på det psykologer og andre tipset meg om. Samtidig begynte jeg å få fysisk aktivitet inn i livet mitt. Grunnen til at jeg ble fysisk aktiv var at jeg var redd for å dø av coronaviruset på grunn av dårlig kondisjon. Så jeg måtte trene for å ikke dø, noe som er ironisk siden det var det jeg så ofte hadde villet.

Kombinasjonen fysisk aktivitet og å skjønne at man må jobbe selv var med på å endre mye for min del. Dette, i kombinasjon med at jeg begynte å tro på det jeg lenge så på som provoserende løgner: at jeg hadde ressurser. Folk rundt hadde mast om det lenge, men det tok tid for meg å begynne å tro på det. 

De siste 6 – 12 månedene på DPS fikk jeg så utrolig mange seire, og nådde mange mål. Det var så mye jeg klarte å gjennomføre. Og når jeg opplevde alle disse seirene, så skjedde det liksom over hele linja. Jeg fikk til alt på jobb, alle foredragene jeg hadde, og livet som brukerrepresentant. Jeg følte meg vel både på det fysiske, psykiske og sosiale planet. Og jeg fikk veldig mange fine tilbakemeldinger fra folk på hvor langt jeg var kommet og hvor sykt flink jeg hadde vært. Det ble en slags konstant lykkerus der livet virkelig smilte, og jeg følte jeg fikk bra til å leve dette «friske» livet. Ting var rett og slett supert!

Så i mai 2022 gikk jeg ut av dørene på DPS som pasient for siste gang. Jeg hadde ståltro på at herfra og ut kom ting til å bli meget bra. Kun brutt opp av håndfaste og håndterlige utfordringer. Livets opp og nedturer skulle gå bra. Jeg avsluttet også støttekontakten, så nå skulle det gå veldig greit å bare høre innom psykiatritjenesten annenhver uke. Trodde jeg.

Noen av vanskene jeg har møtt som frisk

Da jeg gikk ut dørene på DPS på forsommeren i 2022, tror jeg at jeg allerede da, ganske ubevisst, ville ta igjen alt jeg hadde gått glipp av mens jeg var syk. I tillegg var jeg redd for å si nei til ting. Jeg følte alle forventet at jeg skulle si ja, ikke minst jeg selv. Og dermed ble redselen for å si nei enda større. Når jeg hadde mistet så mange venner som syk, kom de få som ble igjen til å forsvinne hvis jeg nå som «frisk» ikke stilte opp!?! Og det skulle vel ikke bli noe problem å stille opp heller, eller?

Samtidig med dette mistet jeg nok meg selv litt mer enn jeg trodde da jeg ble erklært frisk. Jeg hadde vært pasient så lenge, så hvem var jeg når jeg ikke var pasient lenger? Uten å sette meg ned for å reflektere over dette, så prøvde jeg vel egentlig bare å fylle alle roller jeg trodde folk rundt meg ville ha. Skulle gjøre alle til lags. Være et supermenneske. Si ja til alt. Være den beste arbeidstakeren jeg kunne være, den beste brukerrepresentanten, den beste turvennen som alltid sa ja, være den som var villig til å møte alle som spurte om et treff, være den som i tillegg til alt både trente styrke og jogget, hadde en plettfri og skinnende leilighet, spiste sunt og på toppen av dette håndterte alt selv ved å dytte vekk tanker som kvernet fordi man ikke skal ha slike problem lenger. Å følge opp alt dette skulle jo ikke være noe problem, for jeg var jo «frisk». Alle andre klarer det jo. Oser man ikke av overskudd når man er frisk da?!? Så selv i de månedene der jeg gråt hysterisk hver søndag, når jeg så hvordan den kommende uka så ut, så tenkte jeg at det var jeg som var svak. Ikke at det var den stappfulle kalenderen eller de skyhøye forventningene til meg selv som var problemet.

Ubevisst har jeg nok også tenkt at jobben var gjort da jeg gikk ut fra Solli den dagen i mai 2022. Jeg hadde klart å bli frisk, og hadde verktøykassa full med gode verktøy og løsninger om angsten eller de store mørke, men likevel håndfaste, problemene skulle dukke opp. Så da var det logisk i min underbevissthet at det ikke var noe mer å lære om det å klare å leve dette livet. Det er jo bare å «go with the flow» som de sier. Innbilte og tenkte problem skulle i hvert fall ikke være en greie, for det er det jo bare de «psyke» som holder på med. Det er jo bare en del av et sykdomsbilde. Og syk var jeg jo ikke.

Jeg har alltid vært en som må snakke om ting for å bearbeide det jeg opplever, ellers har de en tendens til å bygge seg opp som et virus i eget hode. Men også her begynte underbevisstheten å tulle med meg. Jeg sammenlignet mine dårlige dager som frisk med da jeg var syk, og følte at jeg aldri kunne snakke med noen om det som gnagde. Det var ikke viktig nok. Så selv om jeg kunne grine hele kvelden eller uka for den saks skyld, sa jeg til meg selv: «men jeg har jo hatt det mye verre enn dette». Jeg følte at jeg ikke hadde rett til å klage. Så da gikk jeg heller rundt og bar på det aleine.

En annen ting var den overveldende skammen. Her var jeg ansiktet utad i denne suksesshistorien. Et levende bevis på at man kan komme seg opp av det mørkeste mørke. At det er håp for folk med alvorlig psykisk sykdom. At man kan lykkes i livet selv om man har vært alvorlig syk. Og det å sitte og kjenne på at man ikke har lykkes med det helt normale livet var forferdelig. Det at man ikke greier det alle andre får til, selv om man er frisk. At man ikke klarer å ta seg sammen. Bare ikke klarer å gå på jobb, trene, være med venner eller å kose seg med en film en fredags kveld. Jeg følte mange ganger at «hadde de sett meg hjemme denne uken eller 5 minutter før møtet» så hadde DPSet kastet meg på hodet ut fra jobben som brukerrepresentant. Hva skal man med en brukerrepresentant som ikke klarer å leve livet utenfor? Holde foredrag om det kan hun i hvert fall ikke. Og det samme gjaldt hvis folk på gata kom bort og skrøt av hvor langt jeg var kommet. Skammen holdt på å spise meg opp innvendig. Mestringsfølelsen jeg hadde kjent på så mye de siste månedene på Solli var helt borte. Jeg fikk ikke lenger til noe og følte meg så sykt mislykket.

Det er vanskelig å vite hvor du skal vende seg når du ikke får til livet som frisk, og du ikke skjønner hvorfor du ikke får det til. Når de tingene du vet er problematiske ikke er store nok til å plage andre med. Føler du. Samtidig som du, som nevnt, kjemper mot en enorm skam over å være ansiktet utad på en såkalt suksesshistorie. Ikke bare hos mennesker som jobber i systemet, men hos familie, venner og bekjente. Du er redd for å bli en enda større skuffelse og en byrde. At alle skal bli irritert fordi «Trine ikke skal ha slike problemer lengre.» Skal ikke hun liksom være frisk? Så terskelen for å prate ut ble bare høyere og høyere. Det gjaldt til og med personene i teamet mitt. Jeg orket ikke, ville ikke, og skammet meg over å alltid være hun emosjonelle. Og hvor skal man tørre å henvende seg? Så en stund følte jeg virkelig at det ikke var verdt å bli frisk. Man hadde like kjipe dager, men var bare mer aleine.

I all min tid i psykiatrien har mange av de som jobber der sagt at alle har gode og dårlige dager. Og det har jeg helt og fullt forstått. Trodde jeg!! Jeg har alltid tenkt at, ja, det finnes dårlige dager. Det er jo normalt. Alle har det. Men jeg trodde det skulle være på grunn av håndfaste og håndterlige problem, som for eksempel at undulaten min døde eller nå har vi ikke mer penger denne måneden, jeg er lei jobben eller at barnet mitt er lei seg. Men jeg hadde ikke i min villeste fantasi hverken tenkt at nedturene skulle komme så ofte, eller at mye av det var tenkte og innbilte problemer. At det er dager fylt med dårlig samvittighet for ikke å strekke til. At det er mørke dager fordi små problemer har vokst seg store. Jeg har snakket med kollegaer i ettertid og alle sier det samme, de mente hele dette spekteret av dårlige dager. Og det skjønte ikke jeg. For et brutalt sjokk.

Da jeg jeg gikk ut fra Solli den dagen, skjønte jeg rett og slett ikke at jeg måtte lære hvordan det er å leve ute i den normale verden. Jeg måtte lære at hva som er normalt ikke er en overordnet standard, men ut fra hvert enkelt menneske. Gammel som ung. Så fordi jeg ikke hadde forstått dette, jobbet jeg en lang periode hardt for å leve det livet jeg trodde andre forventet av meg. Sånn jeg trodde andre levde. Sånn man ser på sosiale medier. Uten å ofre en tanke på hva det var jeg egentlig ville. Eller hva jeg faktisk hadde kapasitet til. Jeg så ikke hvor mye jeg mistet meg selv da jeg ikke var pasient lenger, men bare Trine, og måtte navigere på egen hånd.

Løsningen og livet nå

Den begynnende løsningen var å skjønne at man faktisk ikke har kapasitet til alt man føler man burde, det man tror andre forventer eller alt man oppriktig selv vil. At man må regulere. Og selv da jeg begynte å skjønne det, så tok det lovlig lang tid før jeg forstod omfanget av hva dette faktisk betyr.

Først trappet jeg ned, og gav meg etter hvert helt, med å sitte i kassen på jobb da jeg holdt på å møte veggen der. Tenkte oppriktig at dette var nok. Dette skulle løse problemene med håpløsheten og utslittheten. Det gjorde det ikke.

Etter hvert begynte jeg å miste gleden av både tur og trening. Ja, egentlig alt. Følte jeg gjorde det for alle andre enn meg selv, og begynte å tvile på om jeg i det hele tatt likte fysisk aktivitet. Ville jeg egentlig ha tilbake livet som sofagris?!? Da skjønte jeg at jeg måtte trappe ned også på dette området. Feilen jeg gjorde da, var at jeg fylte kalenderen opp med andre ting enn tur og trening. Jeg skjønte ikke at selv om jeg ikke er på så mange fjell, så får jeg likevel ikke hvilt – når jeg gjør 1000 andre ting. Kalenderen er fortsatt stappfull, bare med mindre høydemeter.

Det ente med at jeg holdt på å bli skikkelig utbrent på sensommeren i 2023. Så da fikk jeg hjelp av mitt fantastiske team til å trappe enda mer ned. Det ble bestemt at jeg skulle ha jevnlige pauser i løpet av arbeidsdagen, samtidig som jeg får jevnlige friuker for å kunne hvile hjernen, trene kroppen, jobbe med problemløsning på ting som gnager og med det ta vare på både psykisk og fysisk helse. Jeg skal jevnt holde kroppen i gang, men også fokusere på å ha gode åpne hull i kalenderen. Hviledager. I starten holdt jeg på å bukke under av dårlig samvittighet når jeg sa nei eller tok en pause. Det har tatt tid å bli komfortabel med akkurat det. Og det er noe jeg fortsatt øver på. Det som hjelper er at jeg kjenner disse tiltakene fungerer. Alt i alt er jeg litt mer stabil.

Så stikkordet er regulering. At selv om noe går i en periode, så betyr ikke det at det kan gå i det tempoet for evig og alltid. Man må regulere etter form og hendelser i livet generelt. Noen ganger tåler man mer og andre ganger mindre. Man må innse at klisjeen «man lærer så lenge man lever» faktisk stemmer. Så selv om jeg nå vet hva problemet har vært, og løsningen på det, så er ikke jobben gjort. Jeg må bli kjent med kroppen og dens arbeidsevne i nuet. Og jeg må fortsette å snakke om ting og lære av de som har erfaring og rom for hele meg. Jeg har fantastiske folk rundt meg til akkurat dette. Personer som alltid stiller opp.

Jeg har blant annet et helseteam som består av psykiatritjenesten, fastlegen, kontakten min i ALF (senter for arbeidslivsforberedelse) og støttekontakten.

De har jo litt ulike roller, samtidig som de overlapper en hel del. Kontakten i ALF pluss arbeidsplassen har det meste av sitt fokus på samarbeidet med arbeidsplassen min der jeg er i arbeidstrening. Han er en støtte der, så jobben blir best mulig for meg. Vi jobber mot et mål om å komme lengst mulig, men samtidig regulere og justere etter hvilken arbeidsevne jeg har – når det trengs. For den psykiske formen påvirker også arbeidsevnen. Han er god til å se meg og hva jeg trenger – i samarbeid med ansvarspersonen min på jobb. Så de, sammen med mine fantastiske kollegaer, har gjort jobben på butikken til en fantastisk opplevelse. Jeg føler at vi ser og støtter hverandre, er flinke til å si når noen har gjort en god jobb og ikke minst har vi det utrolig kjekt i lag. Med hjelp fra en god mengde sarkastiske kommentarer. Kjempested å jobbe.

Fastlegen har jo som fastleger flest ansvar for både kropp og sinn – og er meget god til det. Han innehar i tillegg den fantastiske egenskapen at han alltid får meg til å le, selv de dagene jeg kommer inn på kontoret hans i sinne, hysterisk gråtende eller på randen til et panikkanfall. Han ser meg og lytter, men er også knallgod til å realitetsorientere meg eller på godt norsk si: ta deg sammen. Han er ærlig brutal, men det er alltid enorm omsorg bak ordene. Noe som er alfa og omega. Og det er akkurat det jeg trenger der og da. Vi har lært hverandre å kjenne. Han vet hva jeg tåler og hva jeg responderer best på. Og han rommer hele meg, som når et glimt av null samarbeidsvilje setter inn. Det var han som påpekte igjen og igjen at jeg måtte begynne å si noe til folk om det som plager meg, lenge før ryggsekken er full. Lenge før du kjenner vekten av den. Og akkurat det hjalp meg veldig med å forstå at ingen problem er for små til å lufte for andre.

Kontakten min i psykiatritjenesten har jo mest ansvar for psyken, men hjelper meg egentlig med det meste. Er en person jeg kan si alt til. Hva enn det måtte være den dagen. Snakker om ting som har skjedd siden sist, kommer med tips og råd, vi går på cafe, er på biltur eller bare har det kjekt i lag. Hun kan og være en støtte og god samarbeidspartner hvis min skrantende psyke går ut over jobb, og vi sammen med ALF og jobb trenger å finne en løsning.

Så er det støttekontakten min. Jeg var så heldig å bli koblet på tjenesten igjen ganske raskt etter avslutning med den forrige, fordi man så behovet. Hun er veldig god på å møte det hun får den dagen. Jeg kan være sur, umotivert, hissig eller helt på andre siden av skalaen, blid og fornøyd. Og strengt tatt så kan hele spekteret komme frem på en og samme tur. Hun er utrolig flink på å støtte, men samtidig utfordre meg. Hun er også en fin person å øve regulering med fordi støttekontakttimene er mine timer. Jeg er sjefen. Så jeg øver på å tørre å si hva jeg vil og ikke. Samtidig ser hun hva jeg har behov for. Ja, for noen ganger er det faktisk frisk luft jeg trenger selv om jeg ikke føler for det. Men da kan det hende vi bare spaserer sakte og rolig et sted. Vi har hatt fantastiske stunder i lag. Hennes evne til å skape kos på tur er unik, men også hennes evne til å snu humøret mitt, eller få meg gjennom en prøvelse selv om motet svikter og tårene presser på.

Ellers har jeg jo min bror og svigersøster som alltid har stilt opp. Som jeg vet jeg kan ringe når som helst, og som alltid er villig til å både lytte og støtte. Og selv om de ikke alltid kan forstå akkurat det jeg sliter med, så har de likevel evnen til å sette seg inn i hvordan jeg har det. Det er en gave å kjenne at du har noen som kan romme hele deg, som vet hvilken bagasje du kommer med og som på mange områder har de samme livserfaringene som deg selv. De har hjulpet meg gjennom flere enn en krise dette året 🙂

Så ja, det var en periode i 2023, der jeg følte det virkelig ikke var verdt å bli frisk – men det er det absolutt! For dette halvannet året som frisk har vært skikkelig dritt, men for noen opplevelser jeg har hatt. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv, og hvilke evner og styrker jeg har. Jeg har, siden jeg avsluttet på DPS, padlet i kajakk, gjort stas på min beste venninne i BT og fått bli kjent med hennes nye tilskudd, ledd mye på jobb, vært på dagstur til Austevoll og Tysnes, drukket champagne i strålende sol i skogen, vært på Svinningen (det høyeste fjellet i Os som jeg har drømt om å nå i to år), vært i Krakow, på utendørskonsert i fjæra, turorientering, fine stunder med gjengen på treningssenteret og virkelig fått kjent på hvor mange fine folk jeg har rundt meg.

Alt jeg kan si er at jeg gleder meg til resten av 2024 med de opp- og nedturene som måtte komme. Og heldigvis lærer vi så lenge vi lever. På grunn av det blir nok dette året også bra 😀