Psykosens nyanser

Jeg har deltatt på mange undervisninger om psykose, ofte presentert som symptomlister som jeg ikke kjente meg igjen i. Ofte overfladisk og fremmedgjort og lite nært livet jeg levde. Jeg fikk inntrykk av at de som underviste var redde for å snakke om psykose på en direkte og levende måte og dermed forsterket stigma og annerledesheten hos oss pasienter. En vridning til en mer åpen og levende dialog kom da «SE HELE MEG» ble tatt inn i undervisningen. At perspektivet kom fra erfarere var essensielt. I fare for å bli nok en liste vil jeg her prøve å brodere ut fenomener knyttet til det å leve med en psykoselidelse. Det er ikke meningen å utgjøre en fullstendig liste, men være et personlig forsøk på å sette ord på det ordløse landskapet psykose kan være. Det er viktig for meg å presisere at mine erfaringer kun er subjektive eksempler, og at andre opplever det som kalles psykoser på andre måter. Jeg håper likevel det kan være nyttig og ha overføringsverdi.

Sanseinntrykk 

Jeg begynner med det tilsynelatende mest åpenbare, det som for mange er symbolet for psykose, nemlig sanseinntrykkene. For meg har det handlet om syn, hørsel og taktile inntrykk. Og, det som er ironisk er at jeg trenger ikke være psykotisk selv om jeg har disse opplevelsene som gjerne omtales som hallusinasjoner. I hvilken grad jeg er psykotisk kan skaleres av kvaliteten på opplevelsen og i hvilken grad jeg påvirkes av dem, i mitt tilfelle ofte hvor redd jeg er.

Når fagfolk snakker om min verden snakker de om stemmene og skikkelsene som om de var to separate fenomener. Jeg vil heller si stemmene i, eller til skikkelsene. De oppleves som tredimensjonale vesener. De er mørke kappekledde vesener fra en annen verden som kan ha enorm makt over meg, de styrer et fryktbasert regime. Når de er mer truende tar de i meg, de kan føre meg til, at jeg skal utføre skadelige handlinger mot meg selv, og de kan gjøre inngrep på meg. Jeg frykter deres måte å få meg ut av verden mere enn døden. Om vi ikke kan være enige i virkeligheten av disse vesenene så ber jeg om ikke annet, at vi er enige i at den eksistensielle frykten er ekte nok. 

Men selv om de representerer frykt og død har jeg en ambivalens i forhold til om de skulle forsvinne, de representerer også en trygghet, en tilhørighet jeg ikke har funnet blant menneskene, kanskje ikke før nå. De stammer fra et verdensbilde dannet i barndommen.

I dag forstår jeg skikkelsene som representanter for vanskelige og gjerne forbudte følelser som sinne, og som varsler om for høy stressbelastning. De kan også representere avtrykk fra mennesker som ikke har gjort meg godt i fortiden. Selv har jeg vanskelig for å kjenne følelser. Et veldig pussig «bevis» på at skikkelsene representerer følelser kom i et eksperiment på psykologkontoret. Jeg har veldig vansker med å bevege meg der skikkelsene står, men øvelsen gikk ut på at jeg skulle gjøre det likevel. Da jeg gikk inn i skikkelsens sted ble jeg overveldet av følelser. Videre kan jeg fortelle at nå som jeg er i en tryggere fase i livet kan jeg oppleve å ha tanker og rene følelser som erstatter stemmene. Når jeg i større grad kan stå for egne tanker og følelser er ikke behovet så stort for skikkelsenes stemmer.

Innkapslet virkelighet

Skikkelsene er viktige brikker i min parallelle virkelighet. I min virkelighet råder sannheter som at jeg er uren, et ikke-menneske som kommer fra den andre siden, skikkelsenes side, noen ganger i betydningen dødsriket. Jeg er en kanal for det svarte stoffet som fyller meg og brer seg i menneskenes verden og skader dem jeg er glad i. Under coronapandemien var det jeg som var syndebukk og måtte derfor oppløses i saltvann og forsvinne fra jorden for å gjenopprette balanse. Det sorte stoffet kunne hindre meg i å lage mat til andre for jeg fryktet at jeg skulle skade dem. Det sorte stoffet gjorde at jeg heller var på en sykehusavdeling enn sammen med min datter som betyr alt for meg. Jeg tok ikke sjansen på at jeg var skadelig for henne.

For å forstå hvorfor skikkelsene hadde så stor makt over meg, så må man forstå hvilket forstenet verdensbilde og syn på meg selv jeg hadde. En virkelighet som gikk tilbake til tidlig barndom. Det var derfor jeg trodde så sterkt på dem, det var derfor det ikke var bare å forholde seg til dem som en radiokanal. Fordi verdensbildet mitt og opplevelsen av meg selv og min plass i verden fikk stå uberørt, kunne ikke tunge medisiner kurere meg. I årevis fikk opplevelsene befeste seg, og medisinene som fikk meg til å føle meg enda mer livløs, forsterket dem. Hvordan opplevelsene av min verden og av skikkelsene er å forstå som mer enn forestillinger og fantasi kan forklares på denne måten. Det er ikke «som om» det er slik; det er slik. Altså, det oppleves helt konkret. Jeg svarte på et spørsmål om å forklare og begrunne opplevelsene mine en gang med å si at det er som å forklare at blått er blått. Jeg tror det jeg ønsket å si var at det var en ren selvfølgelighet, men likevel vanskelig å argumentere for.

Når omgivelsene endrer seg

Det hender at min verden fylles av mer enn bare èn til seks kappekledde skikkelser. Sykehusrom kan forvandles til øde landskap med døde trær, eller skog med fargerike grønne blader. Kanskje med en lysning hvor det står en blå fugl og formidler visdom og trygghet. Det kunne også komme flokker av røde kråkefugler og rotter som spiste av den råtne kroppen min. Jeg lå som lammet og kunne ikke gjøre noe imot. Den råtnende kroppen er noe som har gått igjen. Også den har sin funksjon, den forteller om dyp depresjon.

Opphør av grenser

I de ovenstående fenomenene kan jeg gli i gradvise styrker av opplevelser og overbevisninger om hva som tilhører meg selv, min virkelighet eller det jeg liker å kalle vår delte virkelighet. Gradene av overveldelse av min virkelighet har innvirkning på min funksjon, og for hvordan jeg greier å håndtere og være i den delte virkeligheten.

Det som virkelig kan gå utover min fungering er når grensene for meg selv og omgivelsene opphører helt. Jeg kan illustrere med noen eksempler:

• Jeg ligger på gressplenen, det vil si jeg er gressplenen, jeg kjenner meitemarken kravle i kroppen min. Gresset, jorda er levende. Gjennom å være gresset, å være jorda og alt som lever der kan jeg være levende.

• Jeg sitter i en stol på psykologkontoret. Jeg er ikke, bevisstheten flyter ut. Jeg; som en kjerne, en person, et senter, eksisterer ikke. Jeg er et flytende stoff, jeg er veggene, jeg er stolen som kroppen sitter i. Jeg har ingen begynnelse, ingen slutt. Jeg liker ikke være de døde tingene.

• Jeg vandrer i tåka som omslutter meg. Jeg holder rundt et tre. Jeg er det treet. Jeg kommer i kontakt med ur-visdom, og treet viser kroppen min vei til neste tre. Jeg er i kontakt med nettverket som trærnes røtter danner. Jeg er utslettet, men jeg er opphøyet i en større eksistens.

Når jeg er i en slik oppløst tilstand er det som en umulighet å gå på butikken og å oppholde meg i menneskenes verden. Da har jeg behov for en skjermet tilværelse med natur rundt meg og noen få mennesker som kan trygge meg.

Når jeg er så oppløst, i en selvutslettende tilstand, en smertefull tilstand så vurderes den likevel av sinnet som tryggere enn å være i den delte virkeligheten. Eneste måten å gjøre meg trygg nok er å finne ut av og rette opp i forhold som er for vanskelige.

Den psykotiske verden som tilflukt og trussel

Ofte er inngangen til en psykotisk periode at jeg begynner å bli sliten, verden oppleves mer krevende og følelsen av å ikke makte mer går inn i en depresjon. Det kan for eksempel være det at jeg ikke makter studiene, går over til at jeg ikke makter livet, kanskje i kombinasjon med livspåkjenninger. Etter hvert kommer de suicidale tankene sterkere, og så bikker jeg inn i en kamp om liv og død. En kamp mellom den delen av det som er meg og den som representeres av skikkelsene. Skikkelsene tar på seg jobben med å ta meg av dage. En jobb jeg var for skamfull til å ta ansvar for selv. På den ene siden er psykosen en sikring som går, som gjør at jeg ikke tar livet av meg. På den andre siden farer de med trusler og kommandoer om at jeg skal skade meg, setter meg i farlige situasjoner og nedverdigende situasjoner. 

Men psykosen er en flukt og representerer også deler av meg som er for umoden eller ikke har forutsetninger for å mestre livet. Den er slik en mestringsstrategi som får meg ut av vanskelige situasjoner. Når jeg er innlagt er det ingen som har forventninger til meg. Men, dette er ikke proporsjonale mestringsstrategier, derfor kan det være vanskelig å få øye på sammenhengene i det psykotiske innholdet og problemene i den delte verden. 

Går det an å leve et normalt fungerende liv med psykosesymptomer?

Her kunne jeg svart ja og gått videre, men for å dvele litt ved spørsmålet: Jeg har hatt en diagnostisert psykoselidelse i snart 30 år og det har vært litt av en tur. I store deler av tiden har jeg vært så dårlig at jeg har vært innlagt. Men, i mellomtiden har jeg også levd et liv og det er ikke slik at jeg har vært fri for psykosesymptomer. Selv nå hvor jeg har et stabilt og godt liv har jeg symptomer, men det er greit, det er en del av meg og av min historie. Det jeg har lært meg gjennom et langt liv, gjennom terapi og selvinnsikt er at jeg er nødt til å ta meg selv og mine behov på alvor. Sette inn grep i tide og balansere hverdagen min. I dag er stemmene en ledesnor, når de bråker betyr det at jeg ikke har det helt som jeg skal. Men jeg angrer ikke på alle de gangene jeg satset og levde mellom slagene, da fikk det bare være at det ble en runde med innleggelse. De gyldne øyeblikkene av levd liv iblant alt mørket er verdt det. Jeg går i en fruktbar terapi, og jeg har en passe dose medisiner som er til støtte, blant annet ved at suicidaliteten forduftet. Jeg har familie som er støttende, og ikke minst så tok jeg grep selv med å bli prosjektleder i eget liv. Jo, man kan leve et verdig liv, et rikt liv med psykose i beredskapssekken, men det er ikke et smertefritt liv. Det preger livet på mange mulige måter. Det har vært mange tap på veien, men jeg kan oppriktig si jeg er glad for å ha overlevd og får fortsette i livet.

Hvordan snakke til psykoseerfarere om psykose?

Innledningsvis viste jeg til situasjoner fra psykoedukasjon, om hvordan forsiktighet og frykt kan forsterke stigma hos psykoseerfarere. Jeg er veldig for åpne naturlige samtaler rundt psykose. Og, man kan godt snakke om fenomenene man erfarer uten å være enige om det er psykose eller ikke. Jeg har veldig tro på erfarergrupper hvor erfaringer og livsvisdom kan utveksles. I grupper og i enesamtaler tenker jeg erfaringskonsulenten har en viktig og naturlig plass. Jeg tør knapt tenke på hvordan mitt løp ville vært om jeg hadde møtt en likeperson med mer erfaring tidlig i min pasientkarriere. Det er noe spesielt som skjer når man gjenkjenner noe i seg selv, man kan utvikle en ny forståelse av seg selv, eller bare det å se inn i noen øyne som forstår, gir rom for vekst. For fagfolk uten psykoseerfaring som underviser psykoseerfarere om psykose, er min anbefaling å huske at det er erfarerne som er ekspertene, her er eleven mester. Våg å bruke det.

Når jeg over har beskrevet fenomener i hvert sitt avsnitt, ikke ta feil. De går inn i hverandre, oppstår samtidig og noen ganger hver for seg, mest av alt er det korte utdrag av en eksistens. Jeg vil advare mot å bruke symptomlister alene for å beskrive psykiske lidelser og særlig psykoselidelser. Tenk, hvordan kan en slik liste romme en livseksistens og en verdensanskuelse?