LPP Asker og Bærum og Buskerud, Holmen Fjordhotell 9/5-26
Reportasje av Esben Jaer
Intervjuer: Lars O. Gulbrandsen
Bok: Stemmer leve med ikke mot av Esben B-J Jaer
jaeresben@gmail.com
Esben Jaer ble intervjuet av sin gode venn Lars, som også er forfatter og journalist. Ved siden av intervjuet, ble det også spilt musikk og lest noen kapitler fra Esbens nye bok «Stemmer -leve med ikke mot».
Hvordan skiller denne nye boka seg fra de andre?
Dette er min fjerde bok om psykisk uhelse. Det er fortsatt min historie. Min lidelse. Mine venner og mine pårørende. Denne boka handler i hovedsak om det å være stemmehører og oppleve psykose, og om effekt og bivirkninger av medisin. Det er et langt kapittel om angst. Angsten har fått sitt kreative uttrykk. Den blir mestret. Den blir utfordret. Det er en bok om å falle til ro i en krevende sykdom i et krevende liv. Boken er lettere tilgjengelig. Det er bedre språk, som min redaktør sa. Den er en invitasjon til å møte meg. Se meg. Det er en bok om antistigma. Det er en bok til pårørende. Det er en bok om håp.
Som det står på baksiden av boka har du alltid valgt å være åpen om dine psykiske utfordringer i livet: Hvilke erfaringer har det gitt deg, og hva har det kostet?
Å være åpen om mine utfordringer har ikke alltid vært lett. Mange tidligere venner har blitt skremt og stille unngått meg. Men de fleste har heiet på meg. Vært nysgjerrige, vært empatiske, så godt de kunne. Men også utfordret meg på en god måte da dere sa at jeg måtte skrive en bok om min psykiske situasjon. Jeg har faktisk fått et nytt, friskt forhold til mine venner. Vi har alle kommet et steg videre. Jeg har også hørt at noe av det jeg har skrevet har reddet liv. Det styrker mitt engasjement. Det gir mening, men også ansvar.
Du har kalt boken din «Stemmer Leve med ikke mot». Hvordan var stemmene hvordan kunne du motsi dem?
Jeg tror at vi alle kan høre stemmer. Hvilken stemme hører du i drømme. I krise. De vanskeligste stemmene er de som er imperative, befalende. Det er livsfarlig. Man kan gjøre noe uforutsigbart. Man kan dø av disse type stemmer. Å mestre stemmer er en jobb i seg selv. En 24 timers jobb. Jeg tror ikke at man skal avskrive stemmer som bare sykdom. Jeg tror de forteller noe. Noe fra din historie. Kanskje gamle traumer? Vet ikke.
Jeg tror de aller fleste av oss har opplevd å ha stemmer inne i oss, som for eksempel utfordrer selvtilliten og hva som er mulig å få til. Ligner disse stemmene på noen av dine?
Merkelig nok, kan dårlig samvittighet, gruing eller kriser, gi stemmer. Dette er sjeldne stemmer og går fort vekk igjen. Er du stemmehører som meg, føles stemmene som noe som kommer utenfra. Det er gjerne da man kaller det psykose. Jeg lever med stemmer, men kaller meg ikke selv psykotisk. Da ville jeg ikke vært her i dag. Jeg opplever trøstende stemmer i depresjonen og rolige stemmer i angsten. Litt paradoksalt er det å høre hjelpestemmer. Jeg synes også dette høres rart ut. Det er også mye humor i stemmene. Det er kanskje derfor du noen ganger ser rare latterkuler hos utsatte mennesker. Men stemmehøring er veldig slitsomt. Uten erfaring, hjelp og medisiner kan det være dødelig. Jeg tror alle kommer til å høre en eller annen stemme i løpet av livet.
Du er veldig ærlig i den nye boka og deler blant annet at du har gått på medisiner i 36 år. Synes du medisinene virker?
Det er riktig at jeg er blitt medisinert i 36 år, med mange bivirkninger. For mange. Jeg tror på medisiner. Uten er det lett å ikke ta meg på alvor. Men de har ikke hjulpet meg til et stemmefritt liv. Men de hjelper på angst og humør og den viktige søvnen. Jeg tror det er plass til både medisiner og stemmer i livet mitt.
Hva er ditt forhold til mestring?
Mestring er et godt ord. De bitte små bedringene er mestring. Å be om hjelp er mestring. Å motta hjelp er mestring. Å være god med deg selv, forstå at du ikke er alene, er mestring. Og når du opplever at du har mestret en krevende situasjon eller tanke, vær stolt av deg selv, bekreft deg selv. Det er mestring.
Du har sagt at planlegging er en avgjørende ingrediens i livet ditt. Når var det sist du overrasket deg selv?
Jeg dro til Majorstuen til kontoret til SEPREP for å lytte til redaksjonsmøtet i Dialog. PÅ slutten ble jeg overraskende klappet inn som redaksjonsmedlem. Da ble jeg stolt. Jeg har flere ideer, kanskje dette intervjuet passer i bulletinen?
Hva er ditt neste litterære mål?
Til neste år fyller jeg 60. Tror da jeg har nådd målet mitt om 1001 dikt. Da blir det jubileumsutgave og fest!
Det er sjette gang du er her og møter pårørende. Har du noen råd sånn avslutningsvis?
Man kan fortsatt elske sin familie. Den psyke trenger deg om du tror det eller ikke. Jeg er her fordi jeg tror det nytter. I 1991 sa en psykiater disse ordene til meg: Du er den sykeste jeg har møtt. Tenk det. Husk, en dag med tre positive ting har vært en bra dag. Jeg har allerede opplevd mange her sammen med dere i dag. Jeg var ikke gått fra forstanden. Det var forstanden som var gått fra meg.