Brev til Helsedirektoratet v/ kst Helsedirektør Mariann Hornnes
Stiftelsen SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser) og ISPS Norge (International Society for psychological and social approaches to psychosis) ønsker å uttrykke sin bekymring knyttet til avpublisering av psykoseretningslinjene.
Helt siden etableringen av SEPREP i 1990 og ISPS International (1956 og i de nordiske land fra 1970- tallet), har vi vært spesielt opptatt av psykoterapiutdanninger og tverrfaglige miljøterapiutdanninger og generell kunnskapsbygging og kompetanseutvikling innenfor psykose- og rusfeltet. Vi arrangerer årlige konferanser her i Norge og internasjonalt. Både SEPREP og ISPS har medlemmer som er ledende fagfolk, nasjonalt og internasjonalt, men også flere som har egen erfaringsbakgrunn.
Det er alvorlig at man avpubliserer retningslinjene for psykologisk og psykososial behandling ved psykoser, og kun står igjen med faglige retningslinjer for legemiddelbehandling av psykoselidelser.
Vi er sterkt kritiske til denne avpubliseringen, og er uenige i den begrunnelse som er kommet.
Retningslinjen bygger på en biopsykososial forståelse av psykoselidelser, den er ikke redusert til en snever medisinsk modell og vektlegger i svært stor grad også ikke-farmakologiske behandlingstilnærminger. Menneskene vi møter med psykosetilstander trenger et fagmiljø som er opptatt av livsbetingelsene de har vokst opp med og befinner seg i, og kunne stille spørsmålet «hva har skjedd med deg»? i stedet for «hva er galt med deg?». Uten tydelige retningslinjer for dette, er vi alvorlig bekymret for at dette fokuset forsvinner, til fordel for en medisinsk modell med oppmerksomhet på rask diagnostikk og medikamentell behandling.
Vi befinner oss i en sykehusverden der helseforetakenes økonomi preger behandlingstilbudene. Uten faglige retningslinjer for psykososiale tiltak og psykologiske behandlingstilnærminger vil veien være stadig kortere for nedleggelse av viktige behandlingstilbud. Frykten er at vi i stadig større grad blir stående igjen med raske, følelsesdempende tiltak (medikamenter), økt sykeliggjøring, økt tvangsbruk og en mindre human behandling av noen av de mest sårbare menneskene i vårt system. Det er for oss en skremmende utvikling.
De psykososiale og psykologiske behandlingstilnærmingene står seg fremdeles godt, og vil lett, med kun mindre endringer, kunne justeres og oppdateres der hvor der er kommet til ny kunnskap og metode. I 2013 var forutsetningen at Retningslinjen skulle bli elektronisk, og oppdateres med regelmessige mellomrom. Lovverket som er endret siden innføring av retningslinjen i 2013 bør oppdateres løpende. Det er underskrivernes oppfatning at det er uproblematisk. Retningslinjen samler de vesentlige utrednings- og behandlingstilnærminger i ett dokument, og er blitt et «standardverk» i norskpsykisk helsevern/psykisk helsearbeid i forhold til psykoselidelser. Dette har også vært gjenstand for meget positiv omtale i våre nordiske naboland. Retningslinjen er i tillegg et viktig redskap for pårørende; den gir informasjon til pasienter og pårørende om hvilken behandling de har krav på/bør etterspørre.
Den utredning, behandling og oppfølgning som personer med psykoselidelser og deres pårørende får i dagens Helse-Norge er meget varierende og til dels svært mangelfull. Vi vedlegger en nyere artikkel fra Tidsskrift for norsk psykologforening (se vedlegg) som belyser sentrale aspekter ved dette (Psykoselotteriet).
Vi vet at et evidensbasert familietilbud fremdeles tilbys kun i enkelte helseforetak, og tilbudet om evidensbasert psykoterapi og miljøterapi er i beste fall svært varierende.
Å spre informasjon om viktige sider ved det helhetlige tilbudet i flere dokumenter, slik Helsedirektoratet tilsynelatende delvis begrunner avpubliseringen med, vil gjøre feltet vanskelig tilgjengelig og uoversiktlig for så vel behandlere som pasienter og pårørende. Unge behandlere under utdanning etterspør nå retningslinjer for behandlingen. Å overlate ansvaret for dette til det enkelt helseforetak vil også innebære en fortsatt forskjellbehandling i behandlingstilbudet avhengig av bosted, det enkelt behandlingssteds faglige preferanser, og økonomi.
Vi anmoder med dette Helsedirektoratet om å reversere sin beslutning, og sammen med de sentrale kliniske- og forskningsmiljøene, pasient- og pårørendeorganisasjoner, å igangsette et arbeid for oppdatering av Retningslinjen i et elektronisk format, og la den eksisterende være gyldig inntil ny versjon foreligger. Vi er villige til å brette opp ermene og delta i dette arbeidet.
Vennlig hilsen
Cecilie Brøvig, Styreleder ISPS Norge, psykologspesialist, psykosesenheten, DPS Solvang
Espen Gade Rolland, styremedlem ISPS Norge, leder NSFs Faggruppe innen psykisk helse og rus
Evy-Ann Øglend, styremedlem ISPS Norge, pedagog og erfaringsformidler i Pårørendesenteret i Stavanger.
Jan Olav Johannessen, styreleder Stiftelsen SEPREP, styremedlem ISPS Norge, kliniker ved poliklinikk for unge med psykoselidelser/ nærpsykose, Gausel, Stavanger.
Kari Tenmann, nestleder SEPREP, klinisk psykologspesialist, Oslo
Ole-Marius Minde Johnsen, styremedlem Stiftelsen SEPREEP og landsleder Mental Helse Norge
Taran Buran Nærdal, styremedlem Stiftelsen SEPREP, overlege BUPA, Vestfold
Siren Hoven, styremedlem Stiftelsen SEPREP, Avdelingsoverlege, Psykiatrisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge
Olav Burkeland, styremedlem Stiftelsen SEPREP, Seksjonssjef Regionalt kompetansesenter sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri (SIFER Midt)
Gunnar Brox Haugen, daglig leder Stiftelsen SEPREP
