Vendepunkter av Per Vaglum

Per Vaglum har betydd mye for mange, etter et langt profesjonelt liv som barne- og voksenpsykiater og psykoterapiveileder. Han er en dreven fagbokforfatter med mange utgivelser bak seg. Denne gangen har han skrevet en spennende og svært leseverdig samling med tjue historier fra terapirommet. De har til felles at fastlåste og ofte smertefulle situasjoner løses når pasienten og terapeuten finner fram til felles innsikt i en åpen samtale. Når vendepunktet først har inntruffet og veien videre blir synlig, kan det i etterpåklokskapens klare lys fortone seg veldig enkelt. Men noe av styrken i disse historiene er nettopp formidlingen av ekte interesse og nærvær. Vi får ingen kompliserte terapeutiske intervensjoner, men gode beskrivelser av en terapeut som går i åpen dialog med pasienten.

I sin introduksjon til boka skriver Vaglum selv om det han kaller åpne, psykodynamisk informerte samtaler at de ikke er å anse som terapi. Det er ikke inngått noen avtale om type behandling eller varighet, derimot kan hensikten med en slik samtale være å avdekke hva som kan være til hjelp for pasienten. Kanskje vedkommende har gått i behandling tidligere uten at det har hjulpet på problemene. Ofte er det en aktuell hendelse som gjør at pasienten tar kontakt akkurat nå. Uansett er målet å etablere et samarbeidsforhold og bli kjent med det pasienten strever med. Da kan neste skritt være å komme fram til noe som kan være til hjelp over tid.

De 20 historiene er spennende å lese, og godt tilgjengelige, også uten spesiell psykodymanisk skolering. I sitt forord til boka kommenterer Jon Morgan Stokkeland det poenget at Vaglum kaller samtalene psykodynamisk informerte. Han tenker at Vaglum vil vise hvordan det psykodymamiske blikket kommer godt med også i kliniske sammenhenger som ikke dreier seg om terapi, men kanskje somatikk eller sosiale forhold. Det handler om å holde ut å være i det uvisse sammen med pasienten en stund, ha et åpent blikk og tenke helhetlig.  Den helhetlige tilnærmingen omfatter nødvendigvis også samarbeid med yrkesgrupper som kan andre ting enn du selv. På vaskeseddelen skriver da også forlaget at boka retter seg mot alle de ulike profesjonene innenfor psykisk helse.

Vaglum sin fortellerstil er preget av varme og ekte interesse for den andre. Historiene blir ytterligere levende, og noen ganger veldig rørende, ved at han bruker seg selv som barometer på hva som skjer i rommet. Han får verdifull informasjon om pasienten ved å reflektere over reaksjoner og følelser han legger merke til hos seg selv. Som når han blir ubegripelig søvnig i en samtale, og minner seg selv på at dette skjer når pasienten snakker i vei om noe annet enn det som faktisk plager ham. I flere av historiene opplever han skam, eller hjelpeløshet, eller andre eksplisitte følelser som speiler pasienten og blir verdifulle ledetråder videre.

Del to av boka består av tolv «tommelfingerregler» med noen utdypende kommentarer. Vaglum understreker selv at de ikke er ment å være strengt nøyaktige eller pålitelige for alle situasjoner, men snarere en oppsummering av praksiserfaringer i konsentrert form. Regel nr. 12 er: Gjør alltid ditt beste. Om dette skriver han blant annet: Å formidle at man prøver å gjøre sitt beste har ikke noe med tidsbruk å gjøre, det dreier seg om en innstilling, en holdning som man kan møte hver eneste  pasient med.