Christine Rosenqvist
crosenqv@me.com
Det var med stor glede jeg leste Leif Johnnys betraktninger om terapeutens (manglende?) respekt for sin pasient. At noen med et eierforhold til definisjonsmakten i et terapeut/pasientforhold, (Nemlig Leif Johnny!) kan tillate seg å ytre slike kritiske tanker, gir meg glede og tro på at ting kan endres.
Mine erfaringer, som pasient og en som har søkt hjelp når det å leve ble for kronglete, stammer fra «den andre siden av bordet». Jeg er konsument, forbruker av helsetjenesten og mine erfaringer om relasjonene oss i mellom (terapeut/pasient) er preget av nettopp dette forholdet; – det jeg opplevde som en manglende respekt for mine erfaringsbakgrunner, og det livet som hadde gjort meg til den jeg var, og som muligens ligger bak dette at jeg nå opplevde at jeg trengte hjelp til for å nøste opp i.
Mens jeg i alle år tidligere hadde sett meg selv som hvermanns likestilte, ble jeg nå, i min nye rolle som pasient, gjort smertelig oppmerksom på min mindreverdighet i forholdet. Jeg måtte godta at jeg var behandlingstrengende, og det i seg selv gjorde meg mindreverdig og lite troverdig, og at jeg aldri ville få et bedre liv, med mindre jeg godtok at i denne verden fantes det to grupper; — de med definisjonsmakt og de definerte, og nå tilhørte jeg den sistnevnte gruppen, samme hvor jeg selv ville plassere meg.
I mitt tidligere liv, mens jeg holdt på med utdanning og i mitt yrkesliv som spesialpedagog, hadde det aldri slått meg at det å søke hjelp hos en fagperson skulle tilsi at jeg, den hjelpesøkende, skulle være mindre verdt enn den (antatte) fagpersonen man søkte hjelp hos. Det være seg mekaniker når det lød rare lyder fra bilen, elektriker, lege eller rørlegger. Eller altså en «sjelepirker» når livet ble for tungt.
Det å bli underkjent som vitende subjekt og aktør i mitt eget inferno, var den ultimate fornedrelsen og ikke hva jeg trengte der og da.
I sin tid, da jeg leste til pedagogisk seminar, slik at jeg kunne bli lærer, samlet jeg meg om voksenpedagogikk. Her lærte jeg at jeg alltid måtte være klar over at den voksne eleven visste noe jeg ikke visste, at h@n kunne ha erfart noe jeg ikke hadde kunnskap om! Og det var en så grunnleggende tanke i alt mitt undervisningsarbeid, at det undret meg når jeg møtte terapeuter som tydeligvis mente at de visste mer om meg og mitt liv enn hva jeg selv gjorde.
Jeg fikk størst utbytte av å møte og omgås mine «medlidere»; – de som skjønte hva jeg snakket om, og som kunne vise til egne erfaringer som skapte gjenlyd fra mine erfaringer. Det var i brukerorganisasjoner, som brukerrepresentant i diverse råd og utvalg, og som bruker av bydelens daværende lavterskeltilbud for «sånne som oss», jeg møtte denne gruppen av mennesker som jeg ikke hadde hatt noen anelse om at fantes tidligere. Dét var helsebringende. Som brukerrepresentant innen utvikling av brukeres erfaringskunnskap, fikk jeg innsikt i kunnskapsområder jeg ikke hadde ofret så veldig mye oppmerksomhet tidligere, og jeg leste og møtte tenkere og talspersoner som ga meg nye innblikk i et fagområde jeg trodde jeg kjente. Og jeg liker å tro at jeg hadde noe å bidra med i disse sammenhengene.
I denne perioden kom jeg over flere tekster som var klargjørende for meg. Kanskje tittelen «Epistemic Injustice – Power & the Ethics of Knowing» (forfatter Miranda Fricker Oxfords University Press 2007), sier noe? Her kan vi lese, på side 44:
«To be wronged in the capacity as a knower is to be wronged in a capacity essential to human value…….The capacity to give knowledge to others is one side of the many-sided capacity so significant in human beings: namely the capacity for reason……No wonder, then , that being insulted, undermined, or otherwise wronged in ones capacity as a giver of knowledge is something that can cut deep»
Det var dette jeg erfarte i mitt møte med psykisk helsevern, jeg ble systematisk krenket; – for å få tilgang til tjenestene måtte jeg innrømme at jeg var syk. Ikke at jeg hadde opplevd noe som kunne ha ført til smerte, men at jeg var syk som reagerte slik jeg gjorde.
Å bli fortalt at jeg var et hjelpeløst vesen som alltid ville trenge medisinering osv, var ikke det jeg trengte. Det er ikke bare innen psykisk helse jeg har møtt denne sykeliggjørende holdning hos behandler. Også innen somatisk helse, ja kanskje helst der, finner vi denne mystifisering av behandlers makt over pasienten, som man må overgi seg til, eller ende opp som «ikke behandlingsmoden».
Nå må jeg i all rettferdighet forklare at jeg også har møtt denne fordomsfullheten hos oss brukere av psykiske helsetjenester. Den finnes dér også.
Så om denne debatten som Leif Johnny etterlyser kommer opp, avventer jeg spent resultatene.